En hyllest til dugnadsånden

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Mange av de uventede (og dermed morsomme) resultatene fra forskningsprosjekter kommer til på grunn av den sterke dugnadsånden blant forskere. Jeg kunne selvsagt ha formulert denne bloggen som en klage, en klage på mangelfull finansiering, på lite midler til fri forskning og trange kår for den nysgjerrigperpregede gravingen i data. Jeg kunne ha fylt en hel blogg med dette, og alle hadde nikket anerkjennende og vært enig i at ja, det for lite penger og for lite tid til å finne svar på de viktige spørsmålene. Og ved en annen anledning, helt sikker ved mange andre anledninger, skal jeg klage på dette. Men ikke i dag. I dag skal jeg rose den dugnadsånden jeg ser hos forskere jeg har rundt meg, med kolleger på NIVA som mitt nærmeste og mest konkrete eksempel.

Ett av mine prosjekter i forskningsrådet er ferdig, ferdig publisert og ferdig rapportert. Men det ligger noe der fortsatt, jeg ser noen trender i et datasett som viser ting som vi ikke visste at vi lurte på da vi startet, men som vi nå ser konturene av, en god historie som ennå ikke har blitt fortalt. Jeg har fortalt meg selv om og om igjen at prosjektet er ferdig, ferdig publisert og ferdig rapportert. Lukk døren og gå, tenker jeg. For det må neves at det, etter at prosjektet er avsluttet, ikke er noen flere midler igjen på denne posten. Og jeg jobber ikke med lønn over statsbudsjettet, med lønn som dekker det å grave sed ned i slike morsomme ufortalte historier som kommer til syne i et ennå ikke ferdig analysert datasett. Jeg jobber i den nådeløse instituttbransjen, der ingen klok tanke kan tenkes uten at det kobles til et prosjektnummer (litt satt på spissen, jeg vet det).

Men tanken vil likevel ikke helt slippe taket, historien jeg ser i datasettet der jeg sene kvelder kjører enkle ANOVA-er vil ut. Så jeg sender en e-post til mine kolleger på NIVA, som heller ikke akkurat er underarbeidet, og spør så forsiktig jeg kan om vi skal gå videre med denne historien eller om vi skal la den dø. Inneforstått at en videre analyse og artikkelskriving gjøres som dugnad, på kvelder og i helger, innimellom pistol-på-tinningen-prosjektene og feltarbeid; etter at småbarna har lagt seg, men før ektefeller setter foten ned. Og svaret er ikke bare “ja”, men det er “JA!”, med store bokstaver og utropstegn, “vi går for dugnad”. Så da er det avgjort, vi setter fritiden til. Og koser oss gløgg i hjel der resultater fra fisk fanget langs eksponeringsgradienter og mageprøver analysert innen ulike funksjonelle grupper folder seg ut i figurer og analyser.

Det er dette jeg elsker med mine kolleger, og forskere generelt. Man lurer på noe, man klarer ikke å la være å ta en bitte liten titt hvis det ligger et datasett der. Og da er ikke finansiering så viktig. Selv om all logikk i denne tidsklemmens tidsalder skulle tilsi at slike dugnadsprosjekter aldri skulle overleve. I hvert fall i den nådeløse instituttsektoren.

En god dag til dere alle

Med vennlig hilsen Trine

Powered by Labrador CMS