Nå er det dags igjen: det må ryddes i fryseren, gamle prøver må kastes og vi må tenke over om vi egentlig har bruk for alle disse prøvene, de er jo ferdig analysert etter hundrevis av timer på laben.

Men det er alltid en terskel. Det å kaste prøver, mener jeg. Det ligger jo enorme mengder tid, engasjement og planlegging bak disse prøvene. Og jeg kan ikke Ctrl-z etter å ha kastet dem, da er det gjort og ingen vei tilbake. Men nå må jeg altså kaste dem, fryseren er rett og slett for full.

Jeg skulle ønske at prøvene bare kunne leveres et sted, at de var en del av en ordning der de ble tatt vare på. Et slags fremtidsrettet arkiv med miljøprøver fra norsk natur.

Og jammen finnes ikke dette arkivet! 6. november åpnet Miljøprøvebanken. Klif-direktør Ellen Hambro (som snart flytter til Trondheim?) satt inn det første innskuddet i banken - en prøve fra en 9-10 år gammel hunnørret på 7,8 kilo fra Mjøsa.

«Prøvene som legges i banken blir tidskapsler som tar vare på dagens miljøstatus, slik at de kan analyseres med fremtidens kunnskap.»

Jeg går dit! Jeg har jo masse prøver, masse tidskapsler proppfulle av informasjon som neste generasjon helt sikker er kjempeinteressert i å analysere med fremtidens kunnskap. Jeg vil også kjempe i «den nasjonale og internasjonale kampen mot miljøgifter»!

…….

Noe senere må jeg slukøret innse av mine prøver ikke skal inn i Miljøprøvebanken, de kommer aldri til å bli en tidskapsel i et fremtidsrettet arkiv. Akk ja, da er det bare å sette i gang å kaste, da.