Vi gjør det jo hele tiden. Sammenligner oss selv, det vi har og det vi ser med andre og det andre har. Og det gjør vi jo i naturforvaltning også. Er fjorden slik den var, slik det burde vært og slik den kan bli hvis vi hadde renset og ryddet?

Og her kommer det med referansetilstand inn. Eller naturtilstand, altså hvordan et økosystem burde ha vært gitt at menneskelig aktivitet er så begrenset at den har minimal negativ påvirkning på det biologiske mangfoldet. Sammensetningen av dyr i marine sedimenter (såkalt bløtbunnsfauna) kan måles i form av en diversitetsindeks, og er spesielt egnet for å si noe om miljøets tilstand. Og det pussige er at Norge (og mange av EU-landene) i dag har kun én verdi som gjelder for alle regioner og vanntyper. Dette på tross av at vi vet med sikkerhet at sammensetningen av dyr i marine sedimenter varierer naturlig langs vår mangslungne kystlinje.
 

Og det er dette vi har forsøk å finne ut av, hvordan vi kan bruke det vi har av miljødata til å si noe om hvordan det burde ha vært på en litt finere skala, litt mer enn ett tall for hele Norge. Slik at vi kan bidra med kunnskap som gjør at man kan bestemme hvor man må sette inn tiltak for å gjøre forbedringer, rense og rydde og slikt.

Våre data viser en naturlig variasjon i sammensetningen av dyr i marine sedimenter fra indre kyst, fjorder og bassengområder til mer bølgeeksponerte områder og større dyp i ytre kyst. Dette har vi utviklet til romlige modeller i form av digitale kart som kan tilpasses ulike forvaltningsbehov. Dermed har vi gitt grunnlag for mer detaljerte og presise verdier for naturtilstanden for bløtbunn i kystvann enn det som til nå har vært tilgjengelig.

Men alt er ikke bare fryd og gammen heller, mye mangler. Modellene presterer ikke så bra som vi skulle ønske. Og det er det jo mange grunner til. Vi har rett og slett ikke data på alt som vi vet er viktig for sammensetningen av dyr i marine sedimenter. Det finnes ikke digitale modeller for alt som er viktig, og vi trenger digitale modeller for å kunne lage disse modellene som gir heldekkende kart. Informasjon som vi gjerne skulle hatt er f. eks. oksygeninnhold, sedimenttype og innhold av organisk materiale. Og man må ikke glemme at resultatmodellene, og dermed kartene, ikke blir bedre enn kvaliteten på den man putter inn i analysen. Men det er en start og langt bedre enn én verdi som gjelder for alle regioner og vanntyper.

Artikkelen er basert på arbeid utført som en del av NIVAs prosjekt SOFTMOD