Tidsserier - vår pliktdelsarv

Arverettslig er det slik at våre barn har lovfestet rett til en stor del av det vi etterlater oss. Vi kan rett og slett ikke gjøre dem fullstendig arveløse. Denne retten kalles pliktdelsarv. Jeg foreslår at vi innfører pliktdelsarv i forvaltningen av våre havområder.

Gode metoder og lange tidsserier er essensielle i overvåkning av biologisk mangfold. Det vet vi alle, det sies i de fleste av forskninsginstituttenes festtaler, og det det står skrevet i diverse strateginotater.

Men så er det praksis da. Et eksempel: Langs store deler av kysten vår finner vi stortareskog. Som økosystem kan tareskogen sammenlignes med en undersjøisk regnskog og representerer bolig og matfatet for f. eks. fisk, sjøfugl og sel. Tareskogen tilbyr mange ulike typer leveområder med høyt biologisk mangfold, på en kvadratmeter kan det leve over 100 000 småkryp, som snegler og krepsdyr, fra over 200 forskjellige arter. Den årlige produksjon overgår selv de mest fruktbare økosystemene på land.

Men på 1970-tallet beitet de grønne kråkebollene ned mye av denne tareskogen fra Trondheimsfjorden og nordover. På det meste var et område på størrelse med Vestfold fylke nedbeitet. Men hva var årsaken til dette? Mange teorier er foreslått. I Amerika er det påvist at tilsvarende nedbeitingsepisoder skyldtes overbeskatning av sjøoter som resulterte i kråkebolleoppblomstring på Stillehavskysten, mens overbeskatning av torskefisk er regnet som er viktig faktor på Atlanterhavskysten.

Men vi vet ikke dette, dette er bare teorier. På det det store spørsmålet om hva som var årsaken til at frodig tareskog plutselig ble angrepet av horder med kråkeboller, må vi svaret at vi ikke vet. Alt for mange ting skjedde samtidig i denne perioden, som temperaturendringer, overbeskatning av fiskebestander, vassdragsreguleringer etc. Det er rett og slett for sent å finne det ut nå. Litt trist, ikke sant?

Så her kommer jeg til pliktdelsarven. En ting er at vi vil etterlate oss en intakt verden som våre barn og barnebarn kan leve i, det er kanskje den viktigste arven. Men for å vite om vi gjør dette, om det vi etterlater oss er intakt nok, så trenger vi kunnskap om tilstanden. Og det er denne pliktarven jeg snakker om her.

Jeg skal ikke klage på foredregenerasjonen, men tenkt om de hadde etterlatt seg gode tidsserier som vi kunne jobbe med i etterpåklokskapens lys. Tenk om vi hadde hatt gode data, med god romlig og tidsmessig oppløsning, på sjøtemperatur, vannsirkulasjon, ferskvanntilrenning til sjøområder, fiske og bifangst, utbredelsen av nøkkelarter med mer. Da kunne vi kanskje sagt noe om hva som skjedde med tareskogen den gangen. Da kanskje vi kunne lært noe som vi kunne brukt i forvaltning.

Så hva med om vi setter i gang for fullt kjør nå, legger til rette for denne pliktdelsarven i stor skala og starte etableringen av gode tidsserier som består. Da vil vi etterlate oss noe til neste generasjon som vi kan være stolte av.

Og vi har da startet med noe. Kystovervåkingen er inne i sitt 20. år og EUs Vanndirektiv er da virkelig på trappene. Hovedmålet med direktivet er å sikre god miljøtilstand (tilnærmet naturtilstand) i vann, både vassdrag, grunnvann og kystvann. Norge er forpliktet til dette direktivet gjennom EØS-avtalen. Med dette direktivet må vi skaffe oversikt over alle vannforekomster, vi må finne ut hvilken tilstand de skal ha for å oppfylle miljømålene, hvilken tilstand de faktisk er i og hvilke forhold som påvirker denne tilstanden. Vi trenger altså en god overvåking. Og gode tidsserier. Så får vi håpe at Norge ser på dette som et gode, et pliktdelsarv som vi med glede gir videre til våre barn.