Det er ikke jeg som sier det. Det kunne vært meg, jeg sier det jo hele tiden, ”Vi trenger kunnskap om havet”, sier jeg til alle som gidder å høre på. Men det er altså ikke jeg som sier det denne gangen, det er miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold har akkurat hatt sin årlige konferanse, og dette var sluttkonferansen for andre periode av programmet.

Konferansen ble åpnet med en hilsen fra Solheim, som for tiden forhandler miljø i Nagoya. Så mens de store sitter og forhandler om bevaring og bærekraftig bruk av jordas planter, dyr, mikroorganismer og landskapsformer i Japan, sitter vi, små i den store sammenheng, og diskuterer erfaringer fra de siste årenes kartlegging langs norskekysten. Men det er dette det handler om. De kan forhandle bevaring og bærekraftig bruk så mye de vil der ute i den store verden, politikerne kan gjenta målet om en slutt på tapet av biologisk mangfold så mange ganger de vil. Men det hjelper ikke hvis vi ikke starter med å kartlegge det vi har der.

Som Solheim sa: ”Vi trenger god kunnskap om havområdene. Uten dette kommer vi ikke videre”. Og vi mangler mer kunnskap om våre kyst- og havområder enn vi liker å innrømme. Kunnskap om og kartlegging av de biologiske verdiene i havet koster lite i forhold til hvilke verdier vi har der ute. Det koster lite i forhold til hva vi har å tape hvis vi ikke får en god forvaltning og lite i forhold til prisen vi må betale hvis kysten vår endrer sin økologiske funksjon og sine økosystemtjenester. Så når det nasjonale kartleggingsprogrammet nå går inn i sin tredje periode, så håper jeg at politikerne husker at etter snar er mye dyrere enn føre var, det har vi erfart mange ganger.