På de smale veiene ved Haukland og Uttakleiv på yttersida av Lofoten går trafikken i perioder så sakte på grunn av alle turistene at lokale bønder kan bruke 45 minutter på en strekning det vanligvis tar 10 minutter å kjøre. For landbruket betyr dette tapt arbeidstid.

Det siste tiåret har vi sett en markant økning i antall turister som velger Lofoten som reisemål. Dette gir inntekter til lokalsamfunnet, men det skaper også utfordringer for både besøkende og fastboende i de områdene der infrastrukturen ikke er i stand til å håndtere de store mengdene av besøk.

Besøksforvaltning som verktøy for bærekraftig reiselivsutvikling

Gjennom besøksforvaltning styrer vi besøkstrafikk til områder som er tilrettelagt for større besøksmengder, og vekk fra områder som er mer sårbare.

Og med visshet om at mange turister kommer til Lofoten med mål om å oppleve en «urørt» natur, er det nødvendig å utvikle strategier og verktøy for å ta vare på de mest utsatte landskapene.

Utvikling av reiselivet skal skje med størst mulig hensyn til lokalbefolkningens behov. Det skal være en kilde til gode opplevelser for både fastboende og turister i Lofoten.

Dette er verdier som står sentralt i Nordland fylkeskommunes pilotprosjekt i besøksforvaltning 2018-2020 for Reiselivsregion Lofoten.

Landskapet er i kontinuerlig endring

Om skal vi ta vare på landskapet, må vi forstå hva det er som former det. Ut ifra den europeiske landskapskonvensjonens definisjon av landskap, kan konseptet landskap forstås som et område som blir kontinuerlig formet av naturlige og menneskeskapte prosesser.

Et landskap er også et område som oppleves forskjellig av ulike grupper:

• For turismen er landskapet i Lofoten et opplevelseslandskap.
• For lokalbefolkningen er det samme landskapet noe de har tett tilknytning til gjennom bruk og eller som bosted.
• For landbruket er landskapet et produksjonslandskap.

De ulike gruppenes bruk av landskapet er i Lofoten en kilde til konflikt. Både turismen og landbruket har landskapet som sitt økonomiske ressursgrunnlag.

Hvis turismen kommer i veien for landbrukets daglige virke, er det nødvendig å finne måter for hvordan turismen kan komme landbruket til gode.

Hvorfor er det viktig med landskapstilpasset tilrettelegging?

Begrepet landskapstilpasset tilrettelegging står sentralt i masteroppgaven min med tittelen «Landskapstilpasset tilrettelegging i utsatte kulturlandskap på Vest-Lofotens ytterside: mulige synergier mellom landbruk og turisme».

Landskapstilpasset tilrettelegging består av to forhold:

Det første handler om forholdet mellom ulike grupper, og om en demokratisering av landskapet. Det gjøres ved å lage tiltak for tilrettelegging som balanserer opphold og ferdsel på en slik måte at alle brukergruppenes interesser blir tatt vare på i så stor grad som mulig.

Det andre forholdet handler om å tilrettelegge på en måte som bidrar til at landskapets karakter opprettholdes. I utsatte kulturlandskap som masteroppgaven fokuserer på, handler det om at landbruksaktiviteten er et premiss for å opprettholde landskapskarakteren, og at vi må legge til rette for at landbruket får utført sitt daglige arbeid i områder med høyt besøkspress.

Gjengroing som følge av endringer i kulturen vår

Gjengroing av tidligere åpne og gresskledde fjellsider er en endringsprosess som følge av færre aktive gårdsbruk. På Vestvågøy, en av Nordland fylkes viktigste landbrukskommuner, er det bare 100 gårdsbruk som benytter beiteressursene i utmarka i dag. For 70 år siden var det 1000.

Det betyr at hver enkelt bonde er blitt enda viktigere. Uten beitinga vil landskapet gro igjen. Det blir vanskelig å komme seg fram både til fots og på ski.

Et landskap med trær er noe helt annet enn det åpne og gresskledde. Uten påvirkningen fra landbrukets beitedyr vil landskapet forandre karakter og bli mindre attraktivt for turister.

Hver saueflokk forvalter en immateriell kulturarv

Over lang tids beite har det utviklet seg beitevoller i fjellsidene, en vegetasjonstype som kun kan opprettholdes gjennom kontinuerlig beite. Det er disse som kommer til syne som gresskledde fjellsider om sommeren. Gjennom dette beitelandskapet går tusenvis av besøkende for å nå fjelltoppene.

Det er heller ikke tilfeldig hvor sauene beiter: Hver flokk har sitt særegne beitemønster, og denne stedbundne beitingen er noe som overføres direkte fra søye til lam.

Saueflokkene former landskapet aktivt. Hvis en saueflokk forsvinner, vil ikke nødvendigvis de andre overta området til denne flokken. Det er fordi de ikke har lært å beite der.

På denne måten er stedbunden beiting en immateriell kulturarv. Det er noe som kun kan overføres gjennom praksis.

Sauebonden er den som forvalter denne kulturarven. Uten bonden vil ikke samspillet mellom menneske, beitedyr og natur føres videre.

Hva er løsningen?

I masteroppgaven har jeg utarbeidet tre strategier for en landskapstilpasset tilrettelegging:

• Den første strategien er regulering og styring av besøkstrafikk. Den har som mål å øke framkommeligheten på veiene, og sørge for en balanse mellom turismen, landbrukets og lokalbefolkningens bruk av attraktive landskap. Dette er noe som allerede arbeides med i besøksforvaltningsprosjektet.
• Den andre strategien handler om «Styrking av lokalt beitebruk.» Tiltak som innføring av «Sauevettregler» og «Vikeplikt for sau» har som mål å få de besøkende i utmarka til å ta vare på beitedyra, og formidles gjennom informasjonsskilt der turstier starter.
• Den tredje strategien handler om å tilrettelegge for at turismen blir en ressurs for landbruket. Her handler det om å integrere landbruket i besøksforvaltningen og landskapsforvaltningen på flere nivåer. Status som «Utvalgt kulturlandskap» og det langsiktige «Kombinasjonsbruket 2050» vil kunne tilrettelegge for synergier mellom turisme og landbruk.

Disse tre strategiene vil sammen kunne tilrettelegge for en landskapstilpasset tilrettelegging i Lofoten.

Dette vil være en bærekraftig utvikling og forvaltning av kulturlandskapet som kommer både lokalbefolkning og turister til gode.