Det er en lang tradisjon i Statens vegvesen for å se på veier som en turistattraksjon. Allerede på 1800-tallet så veidirektør Hans Hagerup Krag potensialet i møte mellom ingeniørteknikken og det storslagne landskapet. Da gjaldt det å tilby kjørevei til pengesterke turister som ville ta seg frem mellom bakker og berg. På verdensutstillingen i Paris i 1900 kunne Norge stolt vise frem Geirangervegen – som ble hedret med en gullmedalje.

Slik var Krag en mann forut for sin tid og forsto at turismen kunne styrke økonomien i fedrelandet. Også den gang gikk veiene i det som er våre ikoniske landskap. Men selv om veiene også den gangen var tekniske inngrep i sårbare landskap, føyet de seg inn i landskapet med myke linjer. Datidens teknikk begrenset hvor dominerende veiene kunne bli.

«Verdiløse» østlands- og trønderbygder

Nå har det igjen blitt en oppvåkning i kampen om et raskt voksende turistmarked. Stortinget har bestemt at vi skal ha en del av kaka, og at prosjektet Nasjonale turistveger er et virkemiddel i kampen. Kriteriene for de utvalgte strekningene er at de er varierte og går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et alternativ til hovedveiene og kjøreturen i seg selv skal være en god opplevelse. Dermed sies det klart at øvrige landskap, som for eksempel flate, kultiverte østlands- og trønderbygder ikke har noe verdi. Poenget er helt tydelig ikke å vise frem dagens Norge, men den seige myten om det nasjonalromantiske, furete og værbitte landet langt mot nord.

Jeg stiller meg også undrende til at Statens vegvesen ikke anser turistveger som et teknisk inngrep - hverken veien i seg selv, eller de installasjonene som settes opp i den. På prosjektets nettside heter det at mange av strekningene går «i sårbart landskap, der det gode sam­spillet mellom vegen og omgivelsene er helt avgjørende for å oppfylle kvalitetskravene som er stilt til denne turistattraksjonen. Dette samspillet står en rekke steder under press fra tekniske inngrep som vegutbygging, kraftutbygging, massetak og bygninger. Eksempelvis ligger halvparten av de 18 vegene langs kysten og i et område som er eller kan bli aktuelle med tanke på utbygging av vindkraft.»

Atlanterhavsveien – en landskapsvoldtekt

Atlanterhavsveien er en Nasjonal turistveg, og ble i 2005 kåret av folket til århundrets byggverk i Norge. Veistrekningen har blitt omtalt som et nasjonsbyggende prosjekt. Landskapet her er temmet, tilrettelagt og markedsført som produkt, der man kan oppleve «urørt» natur fra bilistens perspektiv, panorerende gjennom et bilvindu.

Jeg vil påstå at Atlanterhavsveien verken er nasjonsbyggende eller pittoresk. Den er tvert imot et eksempel på landskapsvoldtekt. Veien står som et tapt slag for miljøvernaktivister som vil verne om sårbar kystnatur. Vindmøller derimot, ville turistveg-prosjektet ha seg frabedt i dette landskapet. Det ville bli et uartig og estetisk forstyrrende sår i landskapet, tydeligvis på linje med «monstermaster».

La meg si det - Jeg er enig i at en rekke av Nasjonale turistveger-prosjektene er spektakulære, flotte, understrekende og modige. Stoppunkt og rasteplassene tilfører turopplevelsen noe nytt og har dannet nye plasser på fjellet, ved fjorden og fossen. Men hva blir det sterkeste i dette møtet mellom landskap, natur, arkitektur og kultur? Hva er det som fanger oppmerksomheten?

«Bilbao-effekten»

Det er mulig at jeg er purist, men enkelte steder er installasjonen så dominerende at landskaps- og naturopplevelsen blir forringet. En fjerner seg for mye fra det autentiske og naturskapte, og nærmer seg for mye det urbane og tilrettelagte. Og merk - det er vel kun Nasjonale turistveger som får lov til å bygge noe som helst i disse sårbare områdene. Er det i det hele tatt et reflektert landskapssyn som ligger til grunn for tiltakene i prosjektet? Eller er de kun et komplett knefall for «Bilbao-effekten»? Alle skal nå ha sitt signalbygg som Bilbaos Guggenheim-museum for å tiltrekke seg flest mulig tilreisende.

Denne higen etter signalbygg i Norge gjelder ikke bare Nasjonale turistveger. Eksemplene er mange. I konkurransen om ny bro over Farriseide, valgte man en bro som er seg selv nok. Etter å ha kjørt gjennom tuneller og bak støyskjermer på den nye E18 i Vestfold, kommer en endelig ut i et landskapsrom og kan ha en landskapsopplevelse. Men der slår juryen til med et spektakulært landemerke av en bro. I stedet for en bro som tones ned for å kunne ta inn landskapet, troner den over landskapet. Landskapet er tydeligvis ikke nok i seg selv.

Heldigvis har vi sherpaene

Nasjonale turistveger preges av å redusere landskapet fra en lineær bevegelse til et punkt, til overflater og objekter vi kan ta bilde av og dele i sosiale medier. Det komponeres en fellesopplevelse som fratar oss muligheten til å selv oppleve eller erfare landskapet. Uansett, Nasjonale turistveger slår an. Det er blitt en suksess og Norge blir presentert på glanset papir i magasiner verden over.

En får trøste seg med at sherpaer samtidig utfører skånsomme landskapsprosjekter her i landet, som bynære turstier i Ålesund og Bergen. Sherpaene har en følelse for landskap, natur og terreng. De bygger med lokale materialer i en byggeskikk, riktig nok ikke i sin vorden fra Vestlandet, men en folkearkitektur. Det står i sterk kontrast til hva som skjer langs turistvegene. Det er en intelligent nærkunnskap til og respekt for omgivelsene utprøvde løsninger bygget over tid, pragmatisk og vakker.

Slike stier gir kortreiste og erfarte landskapsopplevelser i våre hverdagsomgivelser. La oss i større grad vise turistene dit, i stedet for å servere dem støyende signalbygg og nasjonalromantiske myter.

Denne teksten ble først publisert i Nationen.