Gjesteblogger Sofie Kjendlie Selvaag jobber som avdelingsingeniør ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), som er partner i BIOTOUR-prosjektet. Hun har en mastergrad i naturforvalting fra NMBU.

Besseggen og Kjerag er to eksempler på lokaliteter i verneområder hvor antall besøkende er i kraftig vekst. Nordiske nasjonalparker representerer en spesiell type natur og har i senere tid fått økt oppmerksomhet både fra lokale og internasjonale besøkende.

Det er kanskje ikke så rart, ettersom «Velkommen inn» er slagordet i merkevarestrategien for nasjonalparkene i Norge fra 2015.

Det er med andre ord et mål å få flere til å bruke nasjonalparkene.

…Men helst ikke overalt

Ambisjonen til merkevarestrategien er bedre informasjon, gode innfallsporter, bedre tilrettelegging og mer bruk, men uten at det går på bekostning av verneverdiene.

Det er her «…men helst ikke overalt» kommer inn i bildet.

For samtidig som de besøkende skal ha mulighet til å bruke og ha glede av nasjonalparkene, er hovedformålet med vernet å beskytte viktige natur- og kulturverdier.

Problemstillingen relatert til bruk og vern er noe jeg har studert inngående i min masteroppgave i naturforvaltning ved NMBU, som handler om kanalisering av ferdsel i Rondane nasjonalpark.

Må skjerme villreinen

Selv om enkelte norske verneområder har et økende besøkspress, mener jeg at volumet av turister i nasjonalparkene generelt ikke er på et problematisk nivå – enda.

Men antall besøkende øker og mange av nasjonalparkene er viktige leveområder for flere rødlistede arter, blant annet villreinen. Derfor støtter jeg økt bruk av forvaltningsverktøy som kan hindre at besøkende er «overalt».

Dette kan blant annet gjøres med lover og regler eller gjennom fysisk tilrettelegging og informasjon.

Allemannsretten skal sørge for fri ferdsel i utmark og setter en viktig ramme for naturforvaltningen i Norge. Myndighetene har tydelig signalisert at forvaltningen skal utvise forsiktighet med tiltak som innskrenker allemannsretten ved bruk av ferdselsreguleringer og forbud.

Med dette som utgangspunkt og med merkevarestrategien for nasjonalparker og dagens politiske strømninger mot å åpne opp for nye ferdselsformer i verneområder, er det vanskelig å se for seg bruk av forvaltningsstrategier som søker å forby tradisjonell bruk av et område.

Slår et slag for randsonen

I stedet for forbud kan man, som nevnt, påvirke bruken av et område ved å benytte virkemidler som fysisk tilrettelegging og informasjon. Forvaltningen kan velge hvor og hvordan området skal tilrettelegges og bruke informasjon til å styre eller oppfordre folk til å bruke visse områder og unnlate å fortelle om andre.

Det er «velkommen inn, men helst ikke overalt» i praksis og inkluderer utvikling av informasjon samt enkel tilrettelegging for de besøkende. Eksempler på slike tiltak er merkede ruter, bruer, klopper, leirplasser og utvikling av utsiktspunkt, attraksjoner, rundturer og korte «carwalks» som tåler økt bruk.

Randsonen har ofte slike områder som kan avlaste viktige natur- og kulturmiljøer.

Villreinen i Rondane nasjonalpark er et godt eksempel på et slikt viktig naturmiljø som trenger skjerming. Merkede turstier i kjerneområdet av parken har ført til migrasjonsbarrierer for villreinen. Dersom villreinen igjen skal begynne å trekke langs faste ruter, trengs en forvaltningsstrategi som baserer seg på at flesteparten av de besøkende skal bruke randsonen.

Turister er forskjellige

Mye godt arbeid er i gang for å kunne ønske brukerne «velkommen inn» i nasjonalparkene uten at det går på bekostning av verneverdiene.

Blant annet har Norsk institutt for naturforskning (NINA) et sårbarhetsprosjekt for Miljødirektoratet, knyttet til vurdering av utvalgte lokaliteter og hvor sårbare disse er. Det blir også gjennomført brukerundersøkelser i de fleste nasjonalparker som faglig grunnlag for å planlegge lokale besøksstrategier.

Slike undersøkelser gir et bedre bilde av hvem de besøkende er, og jeg syns det er viktig å påpeke at brukerne av en nasjonalpark ikke er en homogen gruppe.

Utenlandske og førstegangsbesøkende har ofte lite kunnskap om det aktuelle området og er enklere å påvirke med informasjon og fysisk tilrettelegging. Det er annerledes med de lokale brukerne som har vandret i fjellet i en mannsalder.

For å endre bruksmønsteret, må forvaltningen ha kjennskap til hva som er attraktivt for de besøkende. Noen steder har unike naturkvaliteter som utsikt, landskapselementer og historiske steder som vanskelig kan erstattes. Det skal mye til for å hindre brukerne, førstegangsbesøkende eller ei, i å oppsøke en opplevelse de har bestemt seg for og gledet seg til.

Lokalkunnskap er nøkkelen

Lokalkunnskap for hvert enkelt område bør legge føringer for hvilke tiltak som er aktuelle å benytte seg av og hvor disse skal gjennomføres. Type brukere, bruksintensitet og grad av tilrettelegging varierer stort mellom nasjonalparkene, og også innad i de ulike parkene.

Det er viktig at reiselivsnæringen, forvaltningen, brukerorganisasjoner og andre som har interesser i området samarbeider for å finne de beste løsningene. Dette samarbeidet vil være helt avgjørende for at de besøkende kan ønskes «velkommen inn» - men ikke overalt.