Denne uken har VG presentert en serie reportasjer om barnedrap i Norge både på nettet og i avis. Journalistene har gått gjennom rettskraftige dommer, tallmateriale fra politiet og statistikk fra KRIPOS og avdekket at 33 barn har blitt drept eller mishandlet til døde av sine foreldre de siste 10 årene i Norge.

Foruten min pågående kartlegging av barne- og familiedrap for årene 1980 – 2009, er det bare gjort én vitenskapelig studie av barnedrap i Norge. Det var psykiateren Berthold Grünfeldt og barnelegen Jens Steen som kartla fatal barnemishandling i Norge for årene 1950 – 1979. De brukte flere kilder, bl.a. rettspsykiatriske vurderinger, strafferegisteret og opplysninger fra ansatte ved psykiatriske institusjoner. Grünfeldt & Steen fant frem til 106 tilfeller, hvorav 80 % var begått av barnets mor eller far. Alle bortsett fra en av mødrene ble rapportert å ha vært alvorlig sinnslidende på gjerningstidspunktet, mens fedrene fikk sjelden slike diagnoser. Fedrene begikk imidlertid selvmord oftere enn mødrene. Selvmord fulgte hvert tredje drap, og ble begått under ektefelles fravær fra hjemmet. Det hadde ofte vært langvarige ekteskapelige konflikter med depresjon i forkant av drap-selvdrapet. Drap på barn under 4 år holdt seg stabilt over tidsperioden, mens det var større variasjon blant de eldre barna. Antall drap på nyfødte gikk ned fra 1-2 i året for årene 1950 -1969 til 2 sikre tilfeller på hele 1970-tallet. For Oslo området var det et sterkt innslag av foreldre som ikke var født og oppvokst i Norge.

Mye har forandret seg i Norge siden Grünfeldt & Steen sin studie. Det er derfor nødvendig å danne oss et bildet av hva som er felleskjennetegn og risikofaktorer for barnedrap i dagens Norge gjennom epidemiologisk forskning. Og det er det jeg skal gjøre i min studie. Utvalget består av samtlige tilfeller hvor barnet var <18 år og hvor en forelder eller steforelder er funnet skyldig i retten for å ha begått forsettelig eller overlagt drap eller begått legemsbeskadigelse med døden til følge. Jeg skal også ta for meg samtlige tilfeller med påfølgende selvmord. Ved å inkludere samtlige tilfeller, unngår jeg skjevheter i utvalget og man kan være helt sikker på at materialet er representativt. Det øker også sannsynligheten for at utvalget blir stort nok til å danne grunnlag for å finne felleskjennetegn og risikofaktorer. Kildene jeg benytter er rettspsykiatriske vurderinger, dommer og KRIPOS sitt arkiv for drap-selvdrap. Disse kildene gir god informasjon om de risikofaktorer som er blitt avdekket i tilsvarende studier i andre land. Jeg forventer at arbeidet mitt ferdigstilles i 2011, og jeg håper at resultatene blir godt kjent for allmennheten så vel som beslutningstagere og hjelpeapparatet. Forebyggende tiltak må tross alt være grunnet i god kunnskap om fenomenet man ønsker å påvirke!

Også justisministeren ønsker å benytte kunnskap fra forskning i forebyggingen av barnedrap. Men han mener også at det ikke er tid til å vente på denne forskningen. Denne uken uttalte han til VG at jevnlige politibesøk til familier med høyt konfliktnivå og som man mener er risikofamilier kan bidra til å forhindre mishandling og drap av barn. Forbundsleder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er imidlertid skeptisk til å utvide politiets ansvar. Johanssen trekker i stedet frem barnevernet og helsesøstre som mer passende innstanser i den typen oppsøkende arbeid hvor man ikke er sikre på at noe kriminelt har skjedd. Han understreker også nytten av kommunikasjon mellom disse instansene og politiet. Jeg synest det også er passende å minne om Redd Barna sin kampanje mot vold som heter Vennligst forstyrr. Følg lenken for å lese mer om hvordan man kan ta kontakt anonymt med offentlige instanser som politi eller barnevern dersom man er urolig for at et barn i familien, nabolaget eller på jobben utsettes for vold eller overgrep.