Når de som dreper i Norge ofte er psykisk syke er det på en merkelig måte gode nyheter: Det kommer av at Norge i bunn og grunn er et trygt land.

I forrige uke presenterte NRK en kartlegging de har gjennomført som avdekker at nær halvparten av dem som er blitt drept fra 2003 til 2012 i Norge ble drept av en alvorlig syk person. Nær halvparten av disse ble drept av noen de kjente, eller var i nær relasjon med. Bør disse høye andelene skremme oss?

Et tveegget sverd
Medias dekning av drap har endret seg veldig de siste årene. Da jeg først begynte å forske på drap i nære relasjoner, var dekningen av drap i media svært begrenset. Ofte ble drap i nære relasjoner omtalt som «familietragedier».

Takket være den økte mediedekningen av drap, er ikke drap i nære relasjoner innsvøpt i tabuer på samme måte som før. VGs kartlegging av partnerdrap fra 2007 og den samlede norske pressens detaljerte fortelling om Christoffer som døde av volden han ble utsatt for hjemme har vært med på å forandre måten man forholder seg til drap i Norge. Drap i nære relasjoner omtales nå som det de er; kriminelle handlinger som ikke er en privatsak.

Som drapsforsker setter jeg uendelig stor pris på denne endringen i medias dekning av drap, fordi den har ført til en endring i hvordan vi som samfunn ser på drap. Drap er satt på dagsorden, og engasjementet er vekket hos både politikere og i allmennheten forøvrig. Og gjennom media har forskere og fagfolk som meg en viktig arena for å formidle en realistisk forståelse av drap til publikum.

Men samtidig er medias dekning av drap et tveegget sverd. For om vinklingen er feil, kan sakene skape unødig bekymring og stigmatisering. Jeg vil bidra til at dette ikke skjer nå når NRK legger frem sine funn fra gjennomgangen av drap i Norge for de siste ti årene.

Drapene vi forebygger
I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi har lite kriminalitet generelt og også få drap, sammenlignet med andre land. Det er en faglig enighet innen kriminologi og drapsforskning internasjonalt at en jevn fordeling av velferd og stor sosial mobilitet – slik vi har i Norge – fører til lave drapsrater.

De drapene som vi dermed forebygger, er drap hvor unge menn dreper andre unge menn i konflikter om status og ressurser. Nettopp slike drap er den kategorien drap som har minket mest i Norge de siste 30 årene.

Innen drapsforskning ser vi videre to tendenser i land hvor de har en lav drapsrate. Det første er at jo nærere relasjon det er mellom offer og gjerningsperson i et gitt drap, jo større sannsynlighet er det for at forøver har en psykisk lidelse, har en personlighetsforstyrrelse eller begår selvdrap. Det andre er at i takt med at drapsraten i samfunnet går ned, øker andelen drap i nære relasjoner.

Norge er et trygt land
Som kriminolog og drapsforsker kan jeg si at funnene i NRKs kartlegging er som man kunne forvente ut fra den etablerte forskningen på drap. Nær halvparten av dem som er blitt drept i løpet av årene 2003–2012 i Norge ble drept av en alvorlig syk person, og nær halvparten av disse ble drept av noen de kjente eller var i nær relasjon med. Dette er en refleksjon av at Norge i all hovedsak er et trygt land.

At andeler er høye, er ikke det samme som at antallet er høyt. Det er ikke slik å forstå at det er mange med psykiske lidelser som dreper i Norge. Det er bare svært få uten psykisk lidelse og personlighetsforstyrrelser som dreper. Dette er faktisk godt nytt på et vis. Som rettspsykiater Randi Rosenqvist skrev i et innlegg på NRK Ytring, det hadde vært mye verre om drapsmenn flest i Norge var gjennomtenkte og relativt harmoniske.

Sårbare familier
Når vi snakker om drapstall er det kanskje lett å glemme grusomhetene og konsekvensene som ligger i drapshandlinger. Som forsker på drap i nære relasjoner er jeg selvfølgelig bekymret for alle de familier som er sårbare for drap. Jeg forsker på fellestrekk ved gjerningspersoner, ofre og omstendigheter for drap i nære relasjoner i Norge i håp om at kunnskapen som utledes om hvem som er sårbare, enten for å begå drap eller å bli drept, kan benyttes til å forebygge slike drap.

Det paradoksale med lave drapstall er imidlertid at det gjør det til en større utfordring å få ned drapstallet ytterligere. Fordi drap er så sjeldent i Norge, har den enkelte fagpersonen som kan bidra i forebyggingen av drap – enten det er innenfor det psykiske helsevesenet, politiet eller barnevernet – ikke nødvendigvis erfaringene som kan gjøre dem bevisst på at drap faktisk kan skje.

Heldigvis er ikke fagfolk immune mot påvirkning fra media. Debattene og holdningsendringene som media kan skape i allmenheten om drap, når også fagfolk. Medias stadige interesse for å belyse drap som en av de mest alvorlige formene for kriminalitet i samfunnet lar ingen glemme at drap kan skje. Og så er det opp til forskere, fagfolk, pårørende og etterlatte å sørge for at media gir en realistisk fremstilling av drap, og at vinklingen ikke skaper unødig bekymring og stigmatisering.

Dette innlegget ble først publisert på NRK Ytring 31.01.2014