Er det prestisje som hindrer partnerdrapsforskning nok engang?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Etter at VG høsten 2007 kartla omfanget av partnerdrap i Norge, kom dette alvorlige samfunnsproblemet på dagsorden. I mitt arbeid med å få forske på partnerdrap, har jeg likevel opplevet å bli hindret gjentatte ganger. For meg ser det ut som om det er prestisje som ligger til grunn.

Høsten 2007 kom daværende regjering med en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, kalt Vendepunkt. Ett av punktene i planen var at partnerdrap skulle kartlegges, slik at man kunne utlede passende forebyggende tiltak. Jeg hadde nettopp skrevet en prosjektbeskrivelse for en slik kartlegging, og etter jeg tok kontakt med Justisdepartementet, bestilte Politidirektoratet en rapport som skulle omhandle resultat fra forskningen min.

Godkjenning avvist
Riksadvokaten innvilget tilgang til dommer som er datakilden i studien. De Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og De nasjonale forskningsetiske komiteene (NEM) uttalte at de hadde ingen innvendinger til at dommer skulle benyttes uten samtykke fra gjenlevende domfelte.

Våren 2010 gjensto det bare en godkjenning av studien fra personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus, hvor jeg var ansatt. Men ombudet ville ikke godkjenne bruken av dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte. På tross av at dommer er offentlig tilgjengelige, og skulle være avidentifiserte.

Da ombudet var eneste instans som hadde innvendinger, var det naturlig å be Datatilsynet om å vurdere studien. Datatilsynet har autoritet til å overprøve avgjørelsen til ombudet ved sykehuset. Min daværende forskningsleder og avdelingslederen nektet meg imidlertid å kontakte Datatilsynet. Jeg fikk ingen faglig begrunnelse på hvorfor jeg ikke fikk jobbe videre med å få godkjent studien.

Høsten 2012 ble det kjent at samme forskningsleder selv nå kartlegger partnerdrap på oppdrag fra Justisdepartementet. Det er et prestisjefylt oppdrag hun har sikret seg.

Samme år fikk jeg muligheten til å gjenoppta arbeidet med partnerdrapsstudien jeg tok initiativ til i 2008, som del av en forskergruppe ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES), Universitetet i Oslo. Samtlige aktuelle instanser, også Datatilsynet, har godkjent bruken av dommer uten samtykke fra gjenlevende domfelte i studien.

Prestisje?
Innsamlingen av dommer begynner med å få lister over samtlige tilfeller overlagt og forsettlige partnerdrap fra Kripos, og tilfeller av partnerdrap ved dødelig vold fra Politiets data- og materialtjeneste (PDMT). Det er Politidirektoratet som har det overordnet ansvar for registrene til Kripos og PDMT hvor tilfellene kan identifiseres, og de vil ikke la Kripos og PDMT bistå partnerdrapsstudien vår. I avslagsbrevet står det at er av betydning for Politidirektoratet at forskningsprosjektet de har gitt i oppdrag til min tidligere forskningsleder avsluttes før det avsettes ressurser til bistand i et nytt prosjekt.

Det høres kanskje tilforlatelig ut at Politidirektoratet prioriterer en studie de selv har bestilt. Men det er halvannet år siden min tidligere forskningsleder fikk godkjent sin kartlegging. Man kan trygt anta at Kripos er ferdig med å bistå med en liste over partnerdrap. Etter det jeg har forstått, skal ikke studien direktoratet har bestilt inkludere tilfeller av dødelig vold. Da er det ikke aktuelt for PDMT å bistå den studien.

Videre bistår Kripos stadig media i journalistiske kartlegginger av drap, slik den NRK publiserte på nyåret som omhandlet psykisk lidelse og drap i Norge de siste 10 årene. Dette gjør det vanskelig å tro at det er begrensede ressurser som ligger til grunn for Politidirektoratet sitt avslag. Direktoratet skriver i avslagsbrevet at de har investert store økonomiske og andre ressurser i kartleggingen de har bestilt. Jeg er derfor redd at det er prestisje som nok en gang hindrer partnerdrapsforskning.

Hindrer livsviktig kunnskap
Selv om begge studier skal kartlegge kjennetegn ved partnerdrap, kan det tenkes at hvilke variabler og sammenhenger man ser på er forskjellige. Videre kan også tolkningen av resultatene kunne være forskjellig i de to studiene, og ikke minst hva som vektlegges i formidlingen av resultatene. Kunnskapsgrunnlaget beslutningstakere, hjelpeapparatet og allmenheten generelt har til å forebygge partnerdrap vil bare kunne bli bedre jo flere studier vi har.

Vi kan ikke få for mye kunnskap om partnerdrap, men vi kan få for lite. Ved å trenere for andre studier på partnerdrap, hindrer Politidirektoratet livsviktig kunnskapsutvikling.

Uten argumenter
Partnerdrap utgjør over en fjerdedel av drapene i Norge. Det er uholdbart at en uavhengig studie ikke kan påbegynnes før en politisk bestilt studie er ferdigstilt. Uten gode argumenter for hvorfor Politidirektoratet ikke lar Kripos og PDMT bistå vår studie, kan man bare spekulere på om noe annet ligger til grunn for avslaget deres.

Desverre er prestisjen til direktoratet en mulig tolkning, selv om dette heller ikke er et godt argument.

 

Teksten ble først publisert som kronikk i VG 02.05.2014 med tittel “Prestisje hindrer kunnskap”.

Powered by Labrador CMS