I en tidligere post skrev jeg at noen menn opplever drap og/eller selvdrap som en reell løsning på hvordan de selv har det ved brudd eller trussel om brudd i forholdet til sine partnere. Jeg skrev videre at vi må fjerne tabuet rundt det at noen menn får slike tanker, og at samfunnet burde gi disse mennene muligheten til å få hjelp med å endre tankene.

Nylig spurte en journalist meg om hvor vanlig det er for menn å få drapstanker ved brudd eller trussel om brudd i sine forhold til kvinner. Jeg kunne trygt si at slike tanker nok har gjort seg gjeldene hos de 6 – 12 mennene i året som har drept sin daværende eller tidligere kone eller samboer f.o.m. 2000. Utover den offisielle drapsstatistikken fra Norge, måtte jeg som vanlig referere til den internasjonale forskningen, da vi ikke har forskning på partnerdrap i Norge (enda).

Gjennom en spørreundersøkelse kartla evolusjonspsykologen David Buss hvor utbredt drapstanker er, og hva som utløser slike tanker (se f.eks. Buss, 2005). Over 5 000 respondenter var med i undersøkelsen, og disse kom fra seks ulike kulturer bl.a. fra. USA, San Antonio og Singapore.

Undersøkelsen avdekket at hele 79 % av mennene og 53 % av kvinnene i undersøkelsen hadde minst én gang hatt en sterk fantasi om å drepe en annen person. Videre avdekket undersøkelsen at menn og kvinner var svært forskjellige i hva som hadde utløst tankene.

Når menn dreper sine partnere er det i all hovedsak knyttet til kvinnens brudd eller ønske om brudd i forholdet. Også i Buss sin undersøkelse viste det seg at når menn hadde hatt gjentagende og sterke tanker om å drepe en kvinne, var dette i all hovedsak utløst av at kvinnen de var i forhold med hadde vært utro eller hadde forlatt dem.

Det er svært sjeldent at kvinner dreper sine partnere. Den internasjonale forskningen viser imidlertid at i de tilfeller hvor det skjer, så skjer det etter kvinnen har blitt utsatt for fysisk, psykisk, og/eller seksuell misbruk fra sin partner. Dette mønsteret ble også gjenspeilet i Buss sin undersøkelse, hvor ønsket om selvforsvar i nevnte situasjoner var det som utløste drapstanker hos kvinner.

Det må nevnes at det også var noen kvinner som oppga å ha hatt drapstanker i etterkant av å bli forlatt av sin partner. Men disse kvinnene oppga å bruke omtrent 4 minutter av dagen på slike tanker, mens mennene til sammenligning brukte 15 minutter av dagen på slike tanker.

Nå er det helt klart slik at ikke alle som har drapstanker begår drap, men drapsstatistikken vitner om at noen menn faktisk går fra tanke til handling. At allmennheten, fagfolk og de mennene som det gjelder får vite at slike tanker er mer vanlige enn man kanskje har trodd til nå, kan forhåpentligvis være med å bryte tabuet rundt det å ha slike tanker. Neste skritt for samfunnet er å tilrettelegge hjelpetilbud til de som begynner å tenke på drap som en reell løsning på hvordan de selv har det.