På Trygdekontoret, NRK, denne uken ble det stilt spørsmål om hvilket sted i Norge er farligst å oppholde seg på. Anne Holt, som var en av gjestene på programmet, foreslo da sterkt at familien er det farligste stedet. I familien, mente Holt, er det mest drap, vold og incest. Det kan man lese ut av statistikken slo hun fast. Men stemmer dette?

Flere forskere og teoretikere har påstått at dersom det skjer flere drap på X enn Y, så betyr det at X er farligere å oppholde seg på enn Y. Men da har de ikke alltid vurdert hvor vanlig det er å oppholde seg på X og Y respektivt. Det er nærmest en kriminologisk klisjé å si at man er tryggere i Central Park klokken tre om morgenen enn i sitt eget soverom. Men hvor mange befinner seg i parken klokken tre om morgenen i forhold til sine soverom i USA? Som drapsforskerne Martin Daly og Margo Wilson (1988: 21) påpeker; klokken tre om morgenen er 200 millioner amerikanere i sine soverom, og bare en håndfull i Central Park. Så om det bare er ett drap i parken for hvert århundre, vil soverommet fortsatt være et tryggere sted.

Ifølge Kripos, som har den offisielle drapsoversikten i Norge, skjedde 203 drap i enten offerets, forøvers eller deres felles bopel i tidsperioden 2001 – 2010 i Norge. Til sammenligning var det 77 drap på offentlig sted, 23 drap er listet av Kripos med «annet» som åsted, og 3 drap er listet å ha ukjent åsted. Selv om drap skjer to ganger oftere i bopeler enn på offentlig sted i Norge, så er bopeler fortsatt relativt tryggere enn offentlig sted med tanke på tiden vi oppholder oss i de to stedene respektivt. I løpet av døgnets 24 timer, er vi jo som oftest på jobb eller hjemme. I løpet av de siste 10 årene er det forøvrig bare ett tilfelle hvor forøver var en kollega av offeret.

Richard Gelles og Murray Strauss var ledende forskere i USA innen familievold på slutten av 1970-tallet, og som Holt gjorde denne uken påsto de at hjemme med familien er det farligste stedet man kan oppholde seg. Gelles og Murray gikk så langt som å påstå at vold og kjærlighet var like typiske for familielivet (1979: 188). Daly og Wilson (1988), som kjente til arbeidet til evolusjonsbiologen William D. Hamilton og hans teori om inclusive fitness, mente disse påstandene burde etterprøves og nyanseres i drapsstatistikken.

Altruisme og samarbeid, både hos mennesker og andre dyr, hadde gitt noe hodebry til tanken om at evolusjon skjer gjennom konkurranse mellom individ i kappløpet om overlevelse og reproduksjon. Hamilton (1964) argumenterte imidlertid at siden evolusjon skjer på et genetisk nivå, vil individ som har lik genetikk øke sannsynligheten for overføring av sine egne gener ved å være altruistiske og samarbeide med hverandre. Slik selektiv altruistisme og samarbeid mellom individ som deler gentiske likheter vil derfor kunne bli selektert og spre seg som et trekk i sosiale arter. Det vil da ikke gi mening, evolusjonært sett, om det faktisk var sånn at vi var i større fare for å bli drept av våre egne familiemedlemmer, når vi har genetiske likheter med dem.

Daly og Wilson ønsket derfor å teste om genetisk slektskap faktisk øker eller minker sannsynligheten for drap (1988). I en av sine første studier som omhandlet denne problemstillingen, gikk de gjennom 508 drap i Detroit, USA, i 1972 hvor forøver var identifisert av politiet, og hvor slektskap og forhold mellom forøver og offer var kjent. I 243 (47.8%) drap var det et bekjentskap mellom forøver og offer. I 138 (27.2%) drap ble det ikke avdekket noe bekjentskap. I 127 (25.0%) drap var det et familieforhold mellom forøver og offer. Men dette forholdet var ikke alltid genetisk. Blant annet var forøver og offer gift eller tidligere gift i 80 drap, i 10 drap var partene i svigerfamilie, og i 5 drap var de i stefamilie. I bare 6.3% av de i alt 508 drapene i studien var det et genetisk slektskap mellom forrøver og offer.

Ifølge Kripos, var mønsteret svært likt i Norge i tidsperioden 2001 - 2010. Det var 92 (25%) drap hvor forøver var ukjent med offeret eller det ble ikke avdekket om de var bekjente i drapsetterforskningen. Det var hele 147 (40%) drap hvor forøvere som var bekjent eller venner med offeret. Det var 80 (22%) drap hvor forøver var eller hadde vært gift/samboende med offeret, og 3 (1%) drap hvor forøver var besvogret med offeret. Og i bare 44 (12%) tilfeller kan man anta et genetisk forhold mellom forøver og offer da de er listet av Kripos å være foreldre, barn, søsken eller i annet slektskap til offeret. Kripos nyanserer imidlertid ikke mellom genetisk og ste-forhold i oversikten, så andelen med genetiske forhold kan være enda lavere.

En av de større teoretiske retningene innen kriminologi årsaksforklarer kriminalitet, inkludert drap, med at handlinger skjer rett og slett fordi de er mulige (Situational Crime Theory). Risikoen for drap i hjemmet forklares da med at de skjer på grunn av tiden vi tilbringer sammen «bak husets fire vegger» og muligheten det gir til å begå drap i hjemmet. Dette er en mindre nyansert forklaring på hvorfor og når drap skjer enn hva vi trenger å slå oss til ro med.

Etter å ha avdekket at man har større sannsynlighet for å bli drept av noen man ikke er i genetisk slektskap med, ville Daly og Wilson undersøke enda nærmere hvor mye større sannsynlighet man hadde for å bli drept av en i husholdningen man ikke var i genetisk slektskap med i forhold til de man var i genetisk slektskap med. De sammenlignet da opplysninger for drapene i Detroit i 1972 med opplysninger fra United State Census for Detroit om de relative fordelinger av genetiske og ikke genetiske slektskapsforhold i husholdningssammensetninger. Dette avdekket at det var mer enn 11 ganger større sannsynlighet for å bli drept av et husholdningsmedlem man ikke var i genetisk slektskap med enn de man var i genetisk slektskap med. I senere studier har Daly og Wilson og flere andre forskere med en evolusjonær tilnærming til sitt fag videre avdekket krysskulturelt blant annet at steforeldre utgjør en større risiko for drap, fysisk, psykisk og seksuell misbruk samt forsømmelse av barn enn det genetiske foreldre gjør.

Anne Holt hadde nok noe rett i uttalelsen om at familien utgjør fare for individet, men faren er sjeldnere fra familiemedlemmer man er i genetisk slektskap med, og den største faren er fra venner og bekjente. Ut fra statistikken presentert her, kan man kanskje si at i Norge er det aller tryggeste å sitte på kontoret og kommunisere med omverdenen gjennom de sosiale medier. Men jeg skal ikke nødvendigvis anbefale et slikt liv.

Referanser:

Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicide. Hawthorne, NY,: Aldine De Gruyter.

Gelles, R.J. Og Strauss, M.A. (1979) Family experience and public support for the death penalty. I R.J. Gelles (red.), Family Violence. Beverly Hills, CA: Sage.

Hamilton, W.D. (1964) The genetical evolution of social behaviour. I and II. Journal of Theoretical Biology, 7, 1 – 52.

Kripos Drapsoversikt 2010.