Det hender virkeligheten overgår fantasien. Dette skriver Aftenpostens rettskommentator, Inge D. Hansen, etter første dagen i rettsaken hvor en 28 år gammel mor og hennes 35 år gamle kjæreste står begge tiltalt for forsettlig drap av et barn på ett år og 10 måneder. Hansen har nok rett i at folk flest ikke kan forestille seg de historiene vi hører i retten i disse dager. Derfor må fantasien opplyses om virkeligheten. Bare slik kan vi forebygge barnedrap og sikre barns rettssikkerhet.

Det er to forhold vi hører om i retten i disse dager, hvor virkeligheten overgår fantasien til folk flest. Det første forholdet er barndommen til den drapstiltalte moren. Den er preget av å ha blitt forlatt av moren som et svært ungt barn, og senere en hverdag preget av vold og seksuelt misbruk. Det er rystende historier. Men det viser seg at det ikke er uvanlig at de som begår barnedrap i vestlige land har svært traumatiserte barndom.

I anledning min studie av omfang og kjennetegn ved barnedrap i Norge 1990 – 2009, har jeg gjort en gjennomgang av forskningen som finnes på barndommen til de som begår barnedrap. Det er svært få studier på temaet, men det finnes noen studier fra USA, England og Finland. Disse studiene viser at barndommen til de fleste som begår barnedrap er preget av at foreldre, og andre som skulle være omsorgspersoner, har mishandlet, forsømmet og forlatt dem. I gitte omstendigheter kan slike opplevelser i barndommen gjøre noen individer ekstra sårbare for å begå barnedrap.

Det andre forholdet vi hører om i rettsaken i disse dager, hvor virkeligheten nok overgår fantasien, er den alvorlige volden offeret ble utsatt for, både fysisk og psykisk. Og videre at denne volden ble utøvd for å disiplinere offeret. Det er lenge siden fagfolk og allmenheten generelt i Norge har trodd at fysisk disiplinering kan ha noe positiv effekt på barns utvikling. Likevel er det dette formålet volden gis av tiltalte i retten.

Den internasjonale forskningen har vist at unge foreldre, enslige mødre og stefedre er overrepresentert blant de som begår barnedrap. Disse foreldregruppene utsetter barnet som oftest for vold over tid, før volden til slutt blir dødelig.

Som i den norske saken, oppgis formålet med volden også i den internasjonale forskningen å være disiplinering. Videre avdekker forskningen at de som begår slike barnedrap har opplevd barnet som en belastning, de har hatt urealistiske forventninger til barnet, og de har ofte mistet tålmodigheten med barnet. 

I alle samfunn hvor man har forsket på barnedrap, finner man at det er de yngste barna, de under fire år, som har den største risiko for å bli drept på denne måten. Men i de foreløpige resultatene fra den norske barnedrapsstudien, finner jeg påfallende få saker med ofre under fire år, og påfallende få ofre som har blitt utsatt for dødelig vold. Det kan være flere grunner til det.

Det har vært en nedgang i barnedrap blant de yngste barna siden midten av forrige århundre i vestlige samfunn. Det er bred enighet blant de som forsker på barnedrap at dette kan forklares med endinger i sosiale, økonomiske og medisinske forhold.

Først og fremst gir tilgang til prevensjon og lovlig og trygg abort kvinner muligheter for å planlegge sitt familieliv. Dette gjør at færre uønskede barn blir født. Videre har det vært en endring i hvordan samfunnet ser på enslige mødre. Dette viser seg blant annet i det sosiale stigma ved å være enslig mor er betraktelig redusert, og at staten gir økonomisk støtte til enslige foreldre. Dette gjør de mulige sosiale og økonomiske belastningene av små barn mindre for enslige mødre.

De mulige sosiale og økonomiske belastningene av små barn har også blitt mindre for steforeldre. Dette er fordi biologiske foreldre i dag pålegges av samfunnet å bidra med både samvær og økonomisk støtte til sine barn ved samlivsbrudd. Til slutt ser man også en tendens til at i de samfunn hvor fysisk avstraffelse av små barn ikke er lovlig, får man færre tilfeller av dødelig vold.

Disse forholdene gjelder så absolutt for Norge, og er avgjørende for å forklare hvorfor jeg finner få unge ofre som er utsatt for dødelig vold i studien min. Etter samtaler med ansatte i helsevesenet, politiet og rettsmedisinere vet jeg imidlertid at svært unge barn har blitt utsatt for dødelig vold i Norge, uten at det har blitt noen drapsetterforskning eller at sakene har blitt henlagt. Det er med andre ord mørketall for disse barnedrapene i Norge.

Ansatte i helsevesenet peker på at terskelen deres for å melde fra om vold og dødelig vold mot små barn er for høy. Politiet og rettsmedisinerne peker på arbeidsforholdene deres som en viktig årsak til manglende etterforskning og henleggelser. For eksempel har ikke politiet og rettsmedisinerne alltid den nødvendige tilgangen til åstedet i tilfeller hvor barn kan ha vært utsatt for dødelig vold. Når små barn dør plutselig og uventet i Norge, er åstedsundersøkelse et tilbud foreldre kan takke nei til.

Uten tilgang til åstedet, er det vanskelig å avgjøre om forklaringer foreldrene gir for hvordan skader på barnet har oppstått kan stemme eller ikke. Videre, når barnet har vært i omsorgen til mer enn en voksen, er det vanskelig for påtalemyndighetene å identifisere med sikkerhet hvem som utøvde volden. Denne utfordringen blir større uten tilgang til åstedet.

Det er blitt sagt om vold, misbruk og forsømmelse av barn at man ser det ikke før man tror det. Fantasien til både allmenheten og fagfolk må derfor opplyses om virkeligheten ved at noen foreldre er sårbare for å utsette sine barn for dødelig vold. Ikke bare vil en opplyst fantasi se at offeret har vært utsatt for dødelig vold, den kan se vold før den blir dødelig. Fantasien til beslutningstagere må også opplyses, slik at de sikrer arbeidsvilkårene for politiet og rettsmedisinerne ved barnedrap. Rettssikkerheten til små barn skal sikres av samfunnet. Det skal ikke være et tilbud vi gir til de som kan ha brutt menneskeretten barn har til å ikke utsettes for vold.

Teksten ble først publisert som kronikk på Aftenposten.no 20. mars 2014.