Man kan ikke fortrenge noe man aldri har visst

Mødre som dreper sine nyfødte barn kan noen ganger rapportere at de ikke visste at de var gravide. Det har ofte vært psykiatere som har forsket på drap på nyfødte, og deres tolkningen av slike rapporter har vært at mødrene har fortrengt sin graviditet (Resnick, 1970). ”Fortrengning” er et psykodynamisk begrep som forskerne benytter i det de tolker mødrenes manglende bevissthet om egen graviditet som en manifestasjon av en forsvarsmekanisme mot en ubevisst konflikt.

Forskerne finner støtte for en mulig kilde til en slik konflikt som kan utløse fortrengningen sv graviditeten i motivet mødrene har for drapet. Motivet for slike drap er nemlig at mødrene ikke ønsker barnet fordi de er redde for at barnet vil  ødelegge forholdet de har til familien eller barnets far. Forskerne tolker det da slik at konflikten kvinnene opplever ved å være gravid med et barn som truer deres forholdt til andre ”løses” på et patologisk vis av mødrene ved at de fortrenger det faktum at de er graviditeten bort fra bevisstheten. Når familiemedlemmene og partnerne til mødrene rapporterer at de heller ikke visste om graviditeten, tolker de psykodynamisk orienterte forskerne det som at disse deltar i fortrengningen av graviditeten.

 

Man kan ikke fortrenge noe man aldri har visst

Å ”fortrenge” en graviditet, enten det er sin egen eller noen andres, avhenger av at man på et eller annet tidspunkt har blitt oppmerksom på graviditeten. Det er imidlertid  slik at graviditetene til mødrene som dreper sine nyfødte er ofte preget av få, svake og sene fysiske symptomer som vanligvis gjør at man vet at man er gravid, som for eksempel kvalme og en ”voksende mage”. I en befolkningsundersøkelse av drap på nyfødte i Frankrike var det fire tilfeller hvor mødrene ikke ble klar over at de var gravide før rundt 20. svangerskapsuke - når de fysiske symptomene deres ble merkbare (Tursz & Cook, 2011). Siden de ble klar over graviditeten på dette tidspunktet, konkluderte forskerne med at det ikke kunne være ekte tilfeller av ”fortrengte” graviditeter.

Det er ikke ukjent at gravide i den generelle befolkningen ikke er klar over graviditeten før rundt dette tidspunktet, eller idet fødselen starter. De aller fleste oppsøker da hjelp, enten fra sine nærmeste eller det medisinske hjelpeapparatet. De som dreper sine nyfødte velger imidlertid konsekvent å føde alene, og i all hemmelighet – selv om familie eller andre som kunne hjelpe er i nærheten.

Det er altså lite trolig at det er en psykodynamisk fortrengning som gjør at de som begår barnedrap ikke er klar over at de er gravide før i den siste fasen av graviditeten. Man kan jo ikke fortrenge noe man aldri har visst. Det interessante spørsmålet nå er hva er det som gjør at mødre som dreper sine nyfødte har få, svake og sene fysiske symptom på graviditeten? Dette kan man få et svar på gjennom en forståelse av naturlige reproduktiv konflikter mellom mor og foster (Del Guidice, 2006).

 

En reproduktiv konflikt

En reproduktiv konflikt oppstår når to eller flere parter ikke har sammenfallende reproduktive interesser, men snarere kan forringe hverandres muligheter til reproduksjon. Sånn umiddelbart kan det kanskje være vanskelig å se for seg at en mor og hennes foster kan være i en slik konflikt. Reproduksjonen til moren er jo selve fosteret. Men det oppstår faktisk en slik konflikt i et hvert svangerskap i varierende grad.

Konflikten dreier seg om hvor mye av morens fysiologiske ressurser skal gå til fosteret. Fosteret tjener på å få så mye av morens ressurser som det kan. Men moren kan av og til tjene på å holde igjen ressurser til seg selv og til mulige fremtidige fostre. Det avhenger om omstendighetene til moren er lovende for muligheten hun har til å fostre barnet til reproduktiv alder etter det er født.

Når mor har få, svake, og sene symptomer på svangerskap, så er det fordi konflikten er løst ved at den fysiologiske kostnaden av svangerskapet er redusert for mor på bekostning av fosteret. Og det er ikke tilfeldig at konflikten løses på denne måten nettopp i de graviditeter som ender med drap på den nyfødte. Dette kan predikeres fra en evolusjonær forståelse av mennesket.

 

Evolusjonære forståelser av barnedrap

Evolusjonære forståelser av mennesket blir benyttet i stadig økende grad innen både samfunnsvitenskap og medisin da de gir forskningen nye teoretiske perspektiver og problemstillinger, og dermed utvider vår kunnskap og styrker våre forståelser. Ett av de mange områdene evolusjonære forståelser har vist seg å være nyttig for er identifiseringen av risikofaktorer for barnedrap.

Evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) mente at barnedrap vil ha større risiko for å forekomme i situasjoner hvor det er en reproduktiv konflikt mellom barnet og forelderen. Akkurat som ved den reproduktive konflikten mellom en mor og hennes foster, er tanken at foreldre vurderer i hvilken grad de skal investere sine ressurser (her: tålmodighet, kjærlighet, mat, tid, tilstedeværelse m.m.) i barnet, og i hvilken grad de skal holde igjen ressurser til seg selv og mulige fremtidige barn, eller barn de allerede har. Hvor omstendighetene ikke er lovende for muligheten til å fostre barnet til reproduktiv alder, vil foreldre, evolusjonært sett, være best tjent med å holde tilbake eller senke investering i barnet. Ressursene kan da kunne investeres i fremtidige barn, dersom omstendighetene skulle bli mer lovende i fremtiden, eller barn de kanskje allerede har. Senker en forelder investeringen i et barn lavt nok, vil barnet dø.

Med denne teoretiske forståelsen for psykologien som ligger til grunn for barnedrap, utledet Daly og Wilson flere prediksjoner for hvilke omstendigheter vil kunne henholdsvis øke og minske risikoen for barnedrap. Deres prediksjonene passer med nettopp de omstendighetene hvor mødre dreper sine nyfødte.

Det er to hovedkategorier av mødre som dreper sine nyfødte. Den ene kategorien er svært unge mødre som ikke er i et etablert forhold til barnets far; og den andre kategorien er eldre mødrene som kan være i etablerte forhold og har barn fra før av. Begge grupper er ressurssvake og, som nevnt tidligere, opplever det som at de ikke har støtte fra sine nærmeste eller et sosialt nettverk, som de kan stole på vil hjelpe dem med å fostre barnet. I vår evolusjonære fortid, som vår psykologi er tilpasset til, ville slike omstendigheter ikke vært lovende for muligheten til å fostre et nyfødt barn til reproduktiv alder. Våre formødre ville da, evolusjonært sett, være best tjent med å spare sine ressurser og sosiale bånd til fremtidige barn eller de barn hun kanskje allerede hadde.

 

Evolusjonære tilnærminger gir helhetlige tilnærminger

Evolusjonære forståelser av reproduktive konflikter gir et teoretisk rammeverk for å kunne predikere og forklare både de fysiologiske, sosiale og psykologiske kjennetegnene ved mødre  som dreper sine nyfødte. Evnen til en slik helhetlig tilnærming gir en tillit til en evolusjonær forståelse av fenomenet. Dette er ett av mange eksempler jeg finner på at evolusjonære tilnærminger trumfer andre teoretiske tilnærminger i studiet av og forståelsen av mennesket generelt og drap spesifikt. Jeg deler villig flere.

 

Referanser

Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicide. New York: Aldine de Gruyter.

Del Giudice, M. (2006) The evolutionary biology of cryptic pregnancy: A re-appraisal of the “denied pregnancy” phenomenon. Medical Hypotheses, 68: 250 – 258.

Resnick, PJ. (1970) Murder of the newborn: A psychiatric review of neonaticide.Amer J Psychiat, 126: 58 – 64.

Tursz, A. & Cook, JM (2011) A population-based surevey of neonaticides using judicial data. Arch Dis Child Fetal Neonatal Ed 2011; 96: 259 – 263.

Powered by Labrador CMS