Partnerdrap i et likestillingsland er ikke et paradoks

Norge er et spesielt land når det gjelder drap. Det har lenge vært kjent at Norge har en lav drapsrate (antall drap i året per 100 000 innbygger) i forhold til andre land. Men nå utmerker Norge seg på en ny måte. Historisk og krysskulturet har menn alltid utgjort en betydelig større andel drapsofre enn kvinner. Rapporter utgitt av Kripos viser imidlertid at i de senere årene er kvinner drapsofre nesten like ofte som menn i Norge. Og i årene 2000, 2005, 2006 og 2007 ble flere kvinner enn menn drept. Dette har reist spørsmål om hva det er med Norge som gjør at kvinner utgjør en så stor andel drapsofre. Det blir ofte påstått at det er et paradoks at kvinnene ofte er blitt drept av sine partnere eller tidligere partnere, da Norge skal være et land med høy likestilling mellom kvinner og menn. Men premissene for å kalle dette drapsmønsteret et paradoks er feilaktige.

Andeler og rater

Det første som er viktig å understreke er at det at kvinner utgjør en større andel av drapsofre i Norge enn de gjør i andre land betyr ikke at kvinner oftere blir drept i Norge enn i andre land. Drapsraten i Norge er som nevnt lav i internasjonal sammenheng, og tall fra Kripos viser at drapsraten i Norge har gått ned de siste 30 årene. Men nedgangen i drap skyldes i all hovedsak det at antall menn som blir drept hvert år har gått kraftig ned. Samtidig har antall kvinner som blir drept holdt seg relativt stabilt. Dermed utgjør kvinner nå en større andel av drapsofrene enn tidligere. Det er viktig å videre påpeke at selv om antall kvinner som blir drept i året har holdt seg relativt stabilt de siste 30 årene, har vi hatt en populasjonsvekst i Norge. Dermed har det faktisk blitt en nedgangen i raten for kvinnelige drapsofre også.

Altså har andelen av drapsofre som er kvinner økt i Norge som en naturlig konsekvens av at antallet menn som blir drept hvert år har gått ned mer enn antallet kvinner som blir drept hvert år. Det er en positiv og oppløftende nyhet at drapsraten har gått ned i Norge de siste 30 årene. Vi kan ta oss råd til å glede oss over av at menn ikke blir drept i samme grad som før. Nedgangen i antall menn som drepes i året har tross alt ikke gått på bekostning av kvinner.

Spørsmålet vi må stille nå er hvorfor Norge har hatt en mer positiv nedgang i antall menn som blir drept enn for antall kvinner som blir drept. Svaret ligger i at det er forskjellige psykologiske mekanismer som får en mann til å drepe en annen mann og som får ham til å drepe den kvinnen han er, eller har vært, i et nært forhold til.

Reproduktive konflikter

På 1980-tallet kom evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) med et - på den tiden - kontroversielt utspill innen drapsforskning. De mente at ved å forstå de reproduktive konfliktene mellom partene, kunne man forstå psykologien som utløser drap. De mente ikke at å begå drap nødvendigvis var en tilpasning, noe som hadde hatt en funksjon i å øke overlevelsen eller reproduksjonen til forøveren. De mente heller at drap kan være en ekstrem konsekvens av den psykologien som ble utløst av den reproduktive konflikten (for et alternativt evolusjonært syn på drap, se Buss, 2005). Og den reproduktive konflikten mellom to menn, er forskjellig fra den reproduktive konflikten mellom en mann og en kvinne. Fordi det er forskjellige reproduktive konflikter som ligger til grunn for drap i mellom menn og partnerdrap begått av menn, vil det være forskjellige forhold i samfunnet som vil påvirke raten til de to drapskategoriene.

Jeg vil her fokusere på den reproduktive konflikten mellom menn og kvinner, som kan ligge til grunn for at menn i Norge i dag dreper kvinner de er eller har vært i et intimt forhold til.

Fra Afrika kommer det et ordtak som sier “mommy’s baby, daddy’s maybe”. I sterk motsetning til kvinner, har ikke menn kunnet vite om barna de investerte i faktisk var deres genetiske avkom. Menn var derfor, evolusjonært sett, mer avhengig av at partneren var seksuelt tro, for å sikre at han investerte i egne barn. De av våre forfedre som var opptatt av at partneren var seksuelt tro, ville trolig etterlate flere avkom og dermed spor i arten enn de av våre forfedre som ikke var så opptatt av om partneren var tro eller ikke.

I praksis ville dette føre til en seksuell seleksjon av et kjønnstypisk mønster hvor menn vil oppleve det som en større trussel enn det kvinner vil når partneren er, eller potensielt vil kunne være seksuelt utro. At partneren ønsker ut av forholdet, eller faktisk forlater forholdet, vil kunne bety at partneren ikke lenger vil være seksuelt trofast. Internasjonal forskning, og media dekningen av slike drap i Norge, viser da også at partnerdrap begått av menn skjer i all hovedsak i anledning kvinnens faktiske eller trussel om brudd i forholdet.

 

Ikke et paradoks, men et produkt

Dette er én av flere evolusjonære prosesser som har formet psykologien som ligger til grunn for partnerdrap i vår art. I lys av denne kunnskapen fremstår det ikke som et paradoks at kvinner blir drept av sine partneren og tidligere partnere i Norge i dag. Det fremstår snarere som et produkt av likestilling. I vårt likestilte land, har nemlig kvinner en sosial og økonomisk mulighet til å bryte ut av forhold de ikke ønsker å være i. Og nettopp det å bryte ut av forholdet øker risikoen for at mannen kan få drapstanker.

Men dette betyr ikke at vi må godta partnerdrap som en pris for den likestillingen vi jo ønsker å ha i landet vårt. Det betyr imidlertid at om vi skal få en nedgang i antall kvinner som blir drept av sine partnere og tidligere partnere, må vi anerkjenne og imøtekomme de menn som opplever samlivsbrudd som en så ekstrem krise at de begynner å tenke at drap er en reell løsning på hvordan de har det. Jeg har derfor i flere år etterspurt et lavterskel tilbud til menn med drapstanker (Ottesen, 2010; 2012). Kall det gjerne likestilling å gi hjelpetilbud til de som er sårbare for å begå drap så vel som de som er sårbare for å bli ofre for drap, så lenge hjelpetilbudene møter de reelle behovene som viser seg flere ganger i året med uopprettelige skader.

 

Referanser:

Buss, DM. (2005) The Murderer Next Door. New York: The Penguin Press.

Daly, M. & Wilson, M. (1988) Homicide. New York: Aldine de Gruyter.

Ottesen, V. (2012) Har pasienten din drapstanker? Tidsskriftet for Den Norske Legeforening, 18, 2136

Ottesen, V. (2010) Krisesenter for menn.   http://www.forskning.no/blog/vibeke.ottesen/239735

 

Innlegget ble først publisert på DARWINIST.NO 18.11.2012

 

Powered by Labrador CMS