Anne Viken er veterinær, journalist, blogger og aktiv i mange debatter om ulike spørsmål, ikke minst knyttet til landbrukspolitikk. Hun har med andre ord mange jern i ilden, og nå har hun attpå til funnet tid til å skrive en ungdomsbok; ”Elise og mysteriet med dei døde hestane”. Det er ingen liten bok heller, boka er på nesten 300 sider og det er en spennende historie som fortelles. Imponerende!

Jeg har desidert ingen litteraturfaglig bakgrunn som grunnlag for å skrive en bokomtale, men påberoper meg en viss realkompetanse ved at jeg opp gjennom årene har lest et utall antall bøker for ungene mine, hvorav en ikke helt ubetydelig mengde hestebøker.

Og boka om Elise og de døde hestene er ei hestebok. Elise er 13 år og tilbringer sommerferien sammen med sin dobbelt så gamle og nyutdannede veterinær onkel Kalle. Det er dramatikk på liv og død knyttet til de hvite hestene som er så spesielle for Tordenbygda, og Elise som er ei skikkelig hestejente er bokas svært så modige og uredde heltinne.

Boka er også ei dyrlegebok, vi får høre om syke dyr av ulike slag, og onkel Kalle ordner opp med de fleste. Når han kommer til kort, er det kjekt å få råd og hjelp hos bygdas pensjonerte dyrlege Gamle-Mathias. Gamle-Mathias lever for øvrig i et noe originalt samliv med bygda meget originale prest, og han er en sterk motstander av pelsdyroppdrett.

Vi møter bønder med stor omsorg for dyra sine, men så absolutt også det motsatte. Vi møter hyggelige dyreeiere og arrogante og overlegne dyreeiere,  de fleste figurene sikkert inspirert av Anne Vikens egne opplevelser i praksis.  Det er naturlig å trekke paralleller til de legendariske fortellingene til den engelske dyrlegen James Herriot, men også til bøkene om dyrlegevirksomheten i Østerdalen til vår egen Halvor Paus. Boka om Elise er røffere i kantene. Jeg savner litt varmen og lunheten fra bøkene til Herriot og Paus, som jeg opplever som uttrykk for en spesiell respekt og tillit dyrlege og dyreeier i mellom.

Anne Viken er som nevnt meget engasjert i mye, og hun har en kritisk, av og til også sint, penn. I boka og Elise og de mystiske hestene, fletter hun inn spark både hit og dit, mot manglende dyrevelferd i pelsdyroppdrett og i kyllingoppdrett, mot bønder som ikke passer på dyra sine, mot en landbrukspolitikk som ikke gir skikkelig inntektsgrunnlag for matproduksjon, mot fordommer mot kvinnelige dyrleger og homofile prester, osv. Jeg er ikke så sikker på at målgruppa for boka nødvendigvis tar disse poengene, og jeg tror historien kunne blitt både strammere og enda mer drivende uten slike digresjoner.

Hestejenter i 10-13 årsalderen vil nok utvilsomt synes at det er ei spennende bok, den er blant annet ispedd nifse sekvenser som Elise takler på beundringsverdig vis. Jeg får litt sånn Nancy Drew-fornemmelse, både av bokas omslag og av Elises mot. Selv drømte jeg i noen år av mitt tidlige liv å bli som Nancy. Vil dagens 13-åringer drømme om å være som Elise?