I løpet av 2012 har vi kunnet lese mange oppslag om kjæledyr i media. Disse oppslagene har hatt flere ulike vinklinger, men alle understreker den store verdien disse dyra har for oss mennesker. De er både til glede og til nytte, og det er mye folkehelse i lærerik og givende kontakt med dyr. Vårt omfattende hold av dyr til noe annet enn matproduksjon kan også uttrykkes i en økonomisk målestokk, der det sies at verdien av sports- og familiedyrsektoren nå har passert verdien av landets småfenæring.

Bekymringen vår når de blir syke, og viljen til å gjøre noe med sykdommen, står i forhold til den store verdien de har for oss. Mulighet for avansert medisinsk diagnostikk og behandling gjør at mange skader og sykdommer som for ikke så lenge siden var klare begrunnelser for avlivning, nå kan kureres. Et spørsmål som imidlertid er reist er blant annet spørsmålet om hvor langt det er etisk forsvarlig å strekke seg, når de medisinske mulighetene faktisk er til stede?

Et annet aspekt som ble adressert av A-magasinet nr. 49 den 7. desember er ansvaret man påtar seg ved å ha et dyr. Ikke alle er i stand til å påta seg eller forstå og utøve dette ansvaret, og lidelse sykdom og død kan bli triste utfall. Dyrevelferdsloven slår fast at dyreeiere skal ha tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter i dyrehold, og dersom denne plikten ikke overholdes er det Mattilsynets ansvar å gripe inn. Dessverre er det altfor mange vonde historier å høre og lese om.

Spørsmålene og debattene er viktige for oss her på NVH. Som landets eneste veterinære utdanningsinstitusjon har vi et stort ansvar for at nyutdannede veterinærer har kunnskaper og ferdigheter til å utøve diagnostikk og behandling på en forsvarlig måte, samt til å forvalte regelverket med en klok og kunnskapsbasert tilnærming. Nyutdannede veterinærer skal også ha lært noe om å samhandle med kolleger, dyreeiere og andre yrkesgrupper. Fra studietiden skal de ha med seg en grunnleggende respekt for dyrs egenverdi, og et reflektert forhold til den etikk og moral som de gir uttrykk for gjennom sin yrkesutøvelse.

Veterinærmedisinen følger i humanmedisinens fotspor, og tilbud om diagnostikk, behandling og rehabilitering av enkeltindivider behøver nødvendigvis ikke ligge så langt etter i løypa så lenge dyreeier har evne til å betale. Greit nok, ingen forventer at det er et offentlig ansvar å betale for Passop’s korsbåndoperasjon eller behandling av Dollys nyresykdom. Men hvem skal betale for den forskningen som ligger til grunn for at dette faget videreutvikles? Den offentlige finansierte forskningen tar et ansvar for forskning for de matproduserende dyras helse og velferd.

Ja, det er beinhard konkurranse om midler og jeg skulle gjerne ønske at potten var mye, mye større, men det er i hvert fall en kamparena! Næringslivet må ta et større forskningsansvar er svaret når det klages over for lite penger til forskning. Det er ikke så mange næringslivsaktører som ser egennytten i å ta opp hansken når det gjelder forskning for kjæledyras helse og velferd, og dyreeierne er heller ikke organisert slik at de er i stand til å ta de store løftene. Hvem vil være med på å skape den konkurransearenaen som skal til for å få opp forskningsaktiviteten? Til glede og nytte for våre trofaste firbeinte venner.