Hestens ganglag førstesideoppslag i Nature

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er ikke hverdagskost at forskning om ulike ganglag hos hest publiseres i Nature, og i hvert fall ikke at forskningen tilgodesees med helsidebilde på forsiden av det prestisjetunge bladet. Men nå har det skjedd, og det er forskere fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) og Uppsala Universitet (UU) som står bak bragden (Andersson, L. S. et al. Nature 488, 642–646 (2012)). Gratulerer!

De fleste vet nok at hester kan skritte, trave og galoppere. Men noen hesteraser kan også bevege seg i andre ganglag, som for eksempel islandshesten når den tølter. Når hesten tølter har den vekselsvis ett og to bein i bakken av gangen og beveger seg i en firedelt og rytmisk takt; venstre bakben, venstre forben, høyre bakben og høyre forben. Så langt kanskje mest for spesielt interesserte.

Men det var når de svenske forskerne bestemte seg for å søke etter den genetiske forklaringen for forskjellen i ganglagsegenskaper at moroa begynte. Det viste seg nemlig overraskende nok at endringer i ett enkelt gen, kalt DMRT3, var opphavet til forskjellen. En mutasjon i DMRT3 resulterer i at det proteinet dette genet koder for produseres i en avkortet form, og det er hos de hesterasene som lever med denne mutasjonen man finner evne til tølt og tilsvarende gangarter. Fortsatt for de spesielt interesserte?

Interessesfæren utvides vel noe når forskerne også kan fortelle at mutasjonen i DMRT3 også viste seg å være sterkt assosiert med travhester som ikke så lett slår om fra trav til galopp, det vil si at de kan trave selv i svært høy fart. Ikke irrelevant for alle som er interessert i travsport!

Enda mer interessant ble det når hestegruppa på SLU slo seg sammen med musegruppa på UU. Uavhengig av hestegruppa hadde nemlig forskere på UU funnet ut at dette spesielle DMRT3-genet uttrykkes i en tidligere ukjent type av nerveceller i ryggmargen hos mus. Flere funn tydet på at disse spesielle nervecellene, som er avhengige av DMRT3, hadde en tydelig rolle i koordineringen av bevegelse hos musene som ble undersøkt.

Når disse to forskergruppene la sammen sine funn og diskuterte sine resultater i fellesskap, virker det som man her har gjort grunnleggende oppdagelser av en nervecellepopulasjon som kan ha betydning for bevegelsesmønster hos alle vertebrater, inkludert mennesker.

Her er det skapt ny biologisk innsikt og forståelse som langt i fra kunne forutsees når «tølte-prosjektet» startet. All ros til kreative og dyktige forskere i Uppsala. De er til inspirasjon for alle oss som jobber for at forskning på sports- og familiedyr skal anses som viktig og relevant, og at disse dyra fortjener sin plass i de offentlige forskningsfinansieringssystemene!

"Thyra og Frida på høstbeite på Semsjordene" (Foto: Yngvild Wasteson)


 

Powered by Labrador CMS