Utbredelsen av resistente bakterier skjer fortere enn utviklingen av nye antimikrobielle midler, og resistens omtales derfor som en trussel på nivå med global oppvarming og terrorisme (Sally Davies, helsedirektør i England). I EU regnes det med at rundt 25.000 mennesker dør som følge av infeksjoner med resistente bakterier hvert år.

Det er nylig påvist methicillinresistente Staphylococcus aureus på gris fra flere svinebesetninger i Norge.

Tilsvarende bakterier er også påvist på mennesker med direkte eller indirekte kontakt med besetningene. En spredning av methicillinresistente Staphylococcus aureus mellom dyr og mennesker og vice versa er en sterkt uønsket situasjon, fordi den raskt kan eskalere til å representere en risiko for folkehelsen.

Behovet for forskning er derfor prekært, særlig med henblikk på smitteveier, epidemiologi og kontroll med smitte samt risiko for overføring til befolkning og institusjoner.

Hva er MRSA?

Staphylococcus aureus er en viktig opportunistisk patogen på hud og slimhinner hos de fleste pattedyr, inkludert menneske, som kan gi alvorlige og livstruende infeksjoner. Som andre bakterier kan S. aureus utvikle resistens mot antimikrobielle midler. Methicillinresistente S. aureus (MRSA) er en betegnelse som brukes om S. aureus stammer som er resistent mot alle antimikrobielle midler i beta-laktamklassen.

ethicillinresistens kodes av mecA-genet som kan spres mellom bakterie-stammer og bakteriearter. Dette ene genet gjør bakterien resistent mot penicillin, cefalosporiner og karbapenemer (beta-laktamklassen). I tillegg er MRSA ofte resistent mot andre antimikrobielle midler som fluorokvinoloner, tetrasykliner og potensierte sulfonamider, noe som gjør behandling vanskelig og i noen tilfeller umulig.

Hvor finner vi MRSA?

Internasjonalt har MRSA de siste 30 årene blitt et betydelig problem på helseinstitusjoner, i befolkningen generelt og hos dyr. Prevalensen av MRSA i Europa varierer i dag fra under 1 prosent i Skandinavia til rundt 50 prosent sør i Europa. I Norge har imidlertid forekomsten av infeksjoner hos menneske forårsaket av MRSA økt de siste årene, og bare fra 2012 til 2013 var økningen 15 prosent på landsbasis, og hele 32 prosent i Oslo.

Selv om vi har spesifikke humane og dyre-assosierte stammer av bakterien kan MRSA krysse artsbarrierene og smitte enkelt mellom mennesker og dyr. Dyr kan være reservoar for MRSA til menneske og reversert zoonotisk infeksjon fra menneske til dyr forekommer i økende grad. Mens det antas at < 1 prosent av befolkningen er bærere av MRSA, er 5-10 prosent av helsearbeidere og veterinærer bærere. 

MRSA ble først assosiert med sykehusinnleggelser i Storbritannia (Hospital acquired (HA)-MRSA) i 1961, og har siden den tid vært et økende problem i helseinstitusjoner og sykehus i store deler av verden. HA-MRSA er oftest assosiert med eldre og svekkede personer (median 70 år), men fra midt på 1990-tallet er MRSA isolert i økende grad hos pasienter som ikke har vært innlagt på sykehus, såkalt community-aquired MRSA (CA-MRSA).

CA-MRSA forekommer oftest hos yngre personer (median 30 år) og er assosiert med overflatiske hudinfeksjoner og bløtvevsinfeksjoner, selv om enkelte tilfeller av nekrotiserende stammer er rapportert. Årsaken til økningen av CA-MRSA er ikke kjent, og utviklingen er bekymringsfull.

Risiko for smitte mellom dyr og mennesker

MRSA hos matproduserende dyr utgjør en potensiell fare for smitte til menneske gjennom direkte kontakt og mat (kontaminasjon ved håndtering eller fra miljø). Selv om MRSA generelt sjelden påvises hos husdyr, er den endemisk i enkelte geografiske områder, blant annet i Europa. MRSA ble første gang påvist på dyr i Belgia i 1972 (storfe), men siden 2003 har en dyreassosiert MRSA stamme, ST 398, utviklet seg i husdyrpopulasjonen. MRSA ST 398 er primært assosiert med svin, og fra Nederland er det påvist 39 prosent prevalens av ST 398 hos gris og 50 prosent hos personer i kontakt med gris. MRSA ST 398 er også isolert hos andre arter som storfe, hund og hest i Belgia, Tyskland, Østerrike og Danmark.

Mens man i enkelte mellom- og søreuropeiske land nå finner MRSA i 49-70 prosent av husdyrhold (og med høyest forekomst i svinebesetninger), har ikke dyreassosiert MRSA vært påvist i Norge før i 2011. Da ble positive miljøprøver funnet på ett slakteri. I 2013 ble dyreassosiert MRSA påvist i én av 175 anonymiserte besetninger, i forbindelse med en NORM-VET kartlegging (Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober – veterinærmedisin).

Veterinærinstituttet påviste i 2013 dyreassosiert MRSA på gris fra flere svinebesetninger som hadde hatt smittekontakt gjennom livdyrhandel og persontrafikk. Det ble også påvist dyreassosiert MRSA på mennesker med direkte eller indirekte kontakt med gris fra besetningene.

Hos husdyr er MRSA ikke regnet for å være spesielt sykdomsfremkallende, og det er vanlig med friske smittebærere. Det er potensialet knyttet til overføring av resistensgener, bakteriens virulensegenskaper og zoonoseaspekter som er av veterinær- og samfunnsmedisinsk betydning.  

Vi må jobbe med saken i Norge!

Det ble iverksatt tiltak for å bli kvitt dyreassosiert MRSA på folk og i svinebesetningene der smitte ble påvist i 2013, men det er ennå ikke kjent om dette har vært vellykket.

Behovet for forskning på dyreassosiert MRSA i Norge er prekært, særlig med henblikk på smitteveier, epidemiologi og kontroll med smitte samt overføringspotensiale til befolkning og institusjoner. Vi er fortsatt i en tidlig fase når det gjelder mulighetene for at MRSA kan etablere seg i dyrepopulasjonen i Norge. Derfor er det så viktig at vi kommer raskt i gang med å framskaffe kunnskap som grunnlag for riktige bekjempelsesstrategier.