I Nationen fredag 4. januar 2013 kan vi lese at Mattilsynet i 2012 mottok over 10 % flere varsler om kritikkverdig dyrehold sammenlignet med 2011. Totalt sett dreier det seg om rundt 7000 meldinger, sånn omtrent 20 hver dag om de var jevnt fordelt utover året. Selv om det sikkert ikke er like mye hold i alle meldingene, selv om hver og en enkelt melding sikkert ikke rapporterer om like graverende forhold, er det uansett et høyt tall som det er grunn til å reagere med bekymring på!

Mattilsynet har gjort det enkelt å varsle dersom man har mistanke om at dyr lider. Ved å bruke varselknappen på Mattilsynets nettside kan man sende inn opplysninger enten anonymt eller ved å oppgi eget navn. Det er et omfattende arbeid for distriktskontorene å følge opp alle meldingene, og Mattilsynet skal ha honnør for den tilgjengeligheten de her har skapt. Et nummer av A-magasinet inneholdt høsten 2012 en reportasje om Mattilsynets veterinærer og inspektører ute i felt for å sjekke opp noen av varslingene, for å være dyras advokater. En barsk jobb, med mange møter med tøffe skjebner både for folk og dyr.

Det er særdeles liten grunn til å være stolt av denne 2012-rekorden. Hvorfor i all verden er det blitt slik? Mattilsynet kategoriserer ikke rutinemessig alle meldingene på dyreart, men et dypdykk i tallene for mai 2011 viste at 60 % av de meldingene som kom inn i denne måneden handlet om kjæledyr og hest, 30 %  om hund. Det er paradoksalt når vi samtidig gjennom mediebildet får stadig nye historier om hvor mye disse dyra betyr for oss og hvilket inntrykk de gjør.  Nyhetsbyrået Associated Press har flere dyrebilder inne på kåringslista over sine beste bilder for 2012, og det er snart ikke den avis eller ukeblad som ikke har en eller annen spalte eller lignende som formidler dyrestoff. Sist ute var vel VG med sin dyrebar.no, der vi søndag 6. januar også kan lese om rottweileren Dorian som har fått sitt siste hvilested på Poten minnelund på Lillehammer. I sterk kontrast til meldingene til Mattilsynet.

Det er uten tvil et stort ansvar å påta seg når man skaffer seg et kjæledyr. Det gir utrolig mye glede, men også forpliktelser. Dersom det viser seg at man ikke er i stand til å påta seg dette ansvaret, bør det også være en plikt til å erkjenne det, og ta konsekvensen av det. Hvordan vi behandler dyra våre sier også noe om oss selv. Mahatma Gandhi sa det med store ord: ”En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.”, mens den franske forfatteren Émile Zola sa det slik: ”Å verne dyra er å gangne menneskene”.

Vår egen Lov om dyrevelferd, som trådte i kraft 1. januar 2010, er ikke fullt så poetisk, men tar likevel et tydelig ansvar for hvordan vi skal behandle dyra våre. I § 3 står det følgende: ”Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.” Varslingsplikten, som gjelder alle som har grunn til å tro at et dyr utsettes for mishandling eller alvorlig svikt i stell og omsorg, er også hjemlet i denne loven.

Siste arbeidsdag før jul sendte vi ved NVH nye veterinærer med ferske vitnemål og autorisasjonsbevis ut i samfunnet, klare til følge vår ”skytshelgen” St. Blasius’ sine ord om ”å reise ut til einbølte stader for å øve god gjerning mot dyri”. Mine heiarop går denne tidlige januardagen til de nye veterinærene og til Mattilsynets folk som er på jobb for å ta vare på dyra!