Den 21. mars arrangerte Det Norske Videnskaps-Akademi åpent temamøte om ”de neglisjerte sykdommene”. Tankevekkende og skremmende, men også med noen oppmuntrende perspektiver. De neglisjerte sykdommene er sykdommer som paradoksalt nok rammer en stor del av jordas befolkning, treffende nok betegnet av en av de internasjonale foredragsholderne som ”the diseases of the bottom billion”. Det er de fattige som rammes, ikke nødvendigvis av sykdommer som forårsaker akutte og dramatiske dødsfall, men av sykdommer som gir langvarige og kroniske sykdomsforløp. Sykdommer som rammer barn og gravide kvinner, og som i stor grad hemmer barns både fysiske og mentale utvikling. Slik går fattigdom og sykdom hånd i hånd.

Umiddelbart dukker bilder av afrikanske barn opp på netthinnen; magre, men med bulende mager. Vi er vant til å tenke på dette som Afrikas svøpe. Men det store bildet er i endring. Det er ikke lenger bare blant Afrikas fattige befolkning vi finner de neglisjerte sykdommene. Vi finner dem også vanlig forekommende blant den fattige delen av befolkningen i mange middels- og høyinntektsland, i USA, Øst-Europa, nordlige Australia, Indonesia og BRIC-landene. Vil det faktum at sykdommene kommer nærmere nasjoner med makt endre vår handlekraft- og vilje?

For de neglisjerte sykdommene er ikke neglisjert fordi de er sjeldne, men fordi de som rammes ikke har kjøpekraft. De har ikke penger til å kjøpe de medisinene som skal til for å kurere sykdommene deres, og dermed er det få insentiver for legemiddelindustrien til å satse på forskning og utvikling. Derfor må det andre krefter til. Derfor var det oppmuntrende å høre om «Medicines for Malaria Venture», nærmest en dugnadsorganisasjon basert på donasjoner, som i samarbeid med farmasøytisk industri og akademia har utviklet en ny og effektiv modell for utvikling av ny malariamedisin. I dag dør det et barn hvert eneste minutt på grunn av malaria. Utryddelse av malaria er igjen på den globale helse-agendaen, støttet av Verdens helseorganisasjon. Det ble faktisk sagt under et av foredragene at det var håp om kunne nå målet innen år 2060.

Skal vi greie å forebygge, bekjempe eller utrydde mange av Topp-20 lista over de neglisjerte sykdommene må det imidlertid mer enn medisiner til. Mange av disse sykdommene er nemlig infeksjoner med encellede eller flercellede parasitter. Det er parasitter som formerer seg i miljøet eller i andre verter enn mennesket, som kan spres via insekter, som kan smittes gjennom mat og vann eller med kontakt med dyr.  Det må til et helhetlig perspektiv på det hele, på menneskene ja selvfølgelig, men også på miljø og andre levende vesener vi er i kontakt med. Et «Én helse – én verden»-perspektiv, der folkehelse, dyrehelse og miljøhelse adresseres i sammenheng.

Akkurat det perspektivet var lite framtredende, nærmest fraværende, under møtet i Videnskapsakademiet, og det både forundrer og bekymrer meg. Tenk på hvilken effekt det ville ha på folkehelsa om vi kunne sikre verdens befolkning rent drikkevann! Rent drikkevann og skikkelige kloakk- og avløpssystemer, og mange smitteveier vil brytes. Nye og sofistikerte medisiner - kjempefint, men mye smitteforebygging kan skje ved bruk av god gammeldags hygienetankegang. Massiv forebyggende kjemoterapi ble lansert som en effektiv strategi for å bekjempe multiple infeksjoner med innvollsorm. Jeg blir bekymret for de langsiktige konsekvensene; hva med resistensutvikling, hva med effekten på miljøet når antiparasittære midler distribueres ut i slike mengder?

Det var en kveld med interessante og lærerike foredrag i Det Norske Videnskaps-akademi. Det ble tegnet et skremmende bilde, men gitt et oppmuntrende hovedbudskap om at «science, investment and political leadership changes the world». I så fall må «Én helse – én verden»-perspektivet være på plass.