Her om dagen deltok jeg på seminaret ”Forskning og utvikling for innovasjon og verdiskapning i næringsmiddelindustrien; et verdikjedeperspektiv”. Innovasjon og verdiskapning i næringsmiddelindustrien – hva og hvordan skal vi forske for å bidra til det?

Må innrømme at jeg gjorde meg noen kjetterske tanker.

Statssekretær Hanne Maren Blåfjelldal innledet, med blant annet følgende kommentar: ”Mange forbrukere tenker ikke gjennom hva som ligger bak av innsats for nye produkter eller nye måter å gjøre ting på. En ny smak eller en ny innpakning handler om resultat av forskning som er gjort”. I løpet av ettermiddagens paneldebatt fikk vi blant vite at viktige innspill fra næringsmiddelindustrien for framtidas forskningsområder er smak; hvorfor liker vi nordmenn norsk melkesjokolade og ikke russisk sjokolade?

Hvor ble det av de store og viktige spørsmålene? Har ikke vi store globale utfordringer å adressere – hvordan skal vi, på en bærekraftig og klimafornuftig måte, skaffe verdens raskt voksende befolkning sunn og trygg mat i framtiden? Heldigvis var ikke Blåfjelldal bare opptatt av nye smaksvarianter eller smarte innpakninger. Hun slo også fast at ”..vil produksjon av trygg mat av høy kvalitet, god plante- og dyrehelse og god dyrevelferd være viktige konkurransefaktorer for den norske verdikjeden for mat”.

Andre aktører på talerstolen var også innom nødvendigheten av trygg mat, god plante- og dyrehelse og god dyrevelferd. Men ikke så tydelig som satsningsområder for forskning, nei – mattrygghet og dyre- og plantehelse skal mer ligge som en premiss i utgangspunktet.

Er det vilje hos de store næringsmiddelaktørene til å se på fravær av sykdom og matskandaler, se på utvikling av ny kunnskap og forståelse som grunnlag for å drive sykdomsforebyggende arbeid på både levende dyr-nivå og mat-nivå, som verdiskapning? Burde ikke slike spørsmål også stå i fokus når tema er næringslivets behov?

For sykdom koster. Jeg leser at EU nylig er blitt enige om en regelverkspakke som også inkluderer en finansieringsordning som skal dekke utgifter i forbindelse med kontroll og utrydding av sykdom hos planter og dyr (obs – finansieringsordningen er kun for medlemsland!). Tiltaket er nettopp en erkjennelse av bekjempelse av sykdom kan koste enorme summer. Slik bekjempelsen av munn- og klauvsykeepidemien i Europa på begynnelsen av 2000-tallet kostet omtrent 100 milliarder kroner. Hundretusenvis av storfe, som skulle blitt mat, ble slaktet og destruert.

I løpet av januar 2014 ble det meldt om flere tilfeller av afrikansk svinepest i Litauen, Ukraina og Russland. Det er påvist sykdom hos både ville og tamme svin. Viruset som forårsaker sykdommen har spredt seg i Russland siden 2007, denne gangen er det hundretusenvis av svin som har blitt slaktet ned. Afrikansk svinepest er en meget smittsom sykdom med høy dødelighet. Smitte kan overføres på mange ulike måter, men ofte er spredning knyttet til fôring med infisert matavfall. Virus kan for eksempel overleve lenge i spekemat, men det forårsaker ikke sykdom hos mennesker.

Slike utbrudd koster, det er utgifter på mange fronter. Tapte inntekter på grunn av eksportforbud. Utgifter i nabolandene for å beskytte seg, slik som regjeringen i Latvia nå har bestemt seg for å bruke nesten 1.5 million euro på forebyggende tiltak for å hindre at virus passerer grensa.

Vi har ikke afrikansk svinepest i Norge, og det er mange andre lignende sykdommer vi heller ikke har. I dagens internasjonaliserte verden er ikke den gunstige smittesituasjonen for våre matproduserende dyr en selvfølge, men det er en verdi vi aktivt må verne om. En slik situasjon er i tråd med næringsmiddelindustriens behov. Og forskning for trygg mat, god plante- og dyrehelse og god dyrevelferd bør være en sterk konkurrent til sjokoladesmaken om plassen på prioriteringslista.