For å besvare disse spørsmålene må vi se på bakgrunnen for IA-avtalen, noe som bringer oss et godt stykke tilbake i tid. 

Sykelønnsordningen gjennom tidene

Arbeidsgiver har siden eldre tider være pålagt visse plikter i forbindelse med arbeidstakers sykdom. Blant annet var husbonden pålagt å yte kost og losji for sine syke tjenere i en begrenset periode. 

Men ved industrialiseringen på 1800-tallet ble det avtalerettslige perspektivet dominerende. Som jeg har vært inne på før på denne bloggen: 

Arbeidstakere har bare krav på lønn dersom de har stilt seg til arbeidsgivers disposisjon – og er i stand til å utføre arbeid. Vilkårene for 1800-tallets industriarbeidere var helsefarlige og usunne, og arbeidsgiver hadde ikke plikt til å betale lønn under sykefravær. Den gang fantes heller ikke noe oppsigelsesvern, slik at sykmeldte arbeidstakere lett kunne sies opp.

Fra rundt 1900 gjorde to tendenser seg gjeldende: For det første sluttet arbeidstakerne seg sammen i fagforeninger og krevde bindende kollektive avtaler (tariffavtaler) om lønns- og arbeidsvilkår. For det andre ble det vedtatt lover om økonomisk kompensasjon for arbeidstakere som hadde tapt arbeidsevne på grunn av skade eller sykdom.

Midt på 1970-tallet var situasjonen for norske sykmeldte arbeidstakere ganske sammensatt. Folketrygden gav en viss minimumsdekning, men først fra fjerde sykedag (karensperiode). Men et stort flertall av arbeidstakere hadde krav på økonomiske ytelser utover dette, enten etter lov, tariffavtale eller individuell arbeidsavtale. 

Disse ordningene varierte både med hensyn til nivå og varighet (NOU 1976: 23). For å gjøre ordningen mer rettferdig, ble det derfor vedtatt en større reform av folketrygdlovens regler om sykepenger. 

Den moderne ordningen 

Fra 1978 har folketrygdloven pålagt arbeidsgiver å betale 100 prosent sykepenger fra første sykedag i en arbeidsgiverperiode, som nå er på 16 dager. Deretter overtar folketrygden. 

Samlet har arbeidstaker krav på sykepenger med 100 prosent av lønn i inntil ett år. Kravet om 100 prosent dekning gjelder likevel bare for inntekter opp til seks ganger folketrygdens grunnbeløp, per nå kr. 744 168.

En stor del av arbeidslivet dekket av tariffavtaler som gir rett til full lønn utover dette. 

Arbeidstaker får da utbetalt sin lønn som vanlig, og arbeidsgiver krever refusjon av Nav for det folketrygden skal betale. Dette har stor praktisk betydning, ettersom Navs behandlingstid for søknader om sykepenger for tiden er åtte uker (Saksbehandlingstider i Nav - nav.no).

Det er altså stadig forskjeller mellom arbeidstakergruppene, ved at noen har bedre vilkår enn andre. Men sammenliknet med andre land, har norske arbeidstakere en økonomisk svært gunstig ordning ved sykefravær. Det er ingen karensperiode (innledende periode uten ytelser), og dekningen er 100 prosent i inntil ett år.

Gunstige ordninger med ugunstige konsekvenser?

Det norske sykefraværet har gått noe opp og ned etter innføringen av 100 prosent dekning i 1978, men ligger høyere enn i andre land, som for eksempel Sverige. Noen har hevdet at de gode ordningene er en del av grunnen til dette, og derfor ønsket å gjøre sykepenge-reglene mindre økonomisk gunstige. 

Andre har ment at det ikke er en slik sammenheng, og at det er andre virkemidler som skal til for å få ned sykefraværet: En bør heller satse på tiltak for å tilrettelegge arbeidsplassene for arbeidstakere med helseproblemer. Det er i denne sammenheng en må se IA-avtalene.

Det første IA-avtalen ble inngått i 2001 mellom Staten, de største arbeidsgiverorganisasjonene og de største arbeidstakerorganisasjonene. Formålet var tredelt: å redusere sykefravær, å øke yrkesdeltakelsen blant arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, og å fremme at eldre arbeidstakere ble stående lenger i jobb. 

Senere IA-avtaler har hatt noe ulike formål, men har alltid inneholdt bestemmelser om at partene skulle samarbeide for å redusere sykefraværet. Sykefraværet har imidlertid holdt seg på et høyt nivå til tross for tiltakene, og partene kom altså ikke til enighet om en fornyet IA-avtale ved årsskiftet 2024-2025. 

Hva betyr det at avtalen ikke videreføres? 

I første omgang ikke så mye. 

Den lovfestede retten til 100 prosent sykepenger i arbeidsgiverperioden og senere fra folketrygden, består. Skal dette endres, må Stortinget vedta å endre folketrygdloven. Nå ønsker imidlertid noen arbeidsgiverorganisasjoner og noen politikere å se på økonomiske virkemidler for å få ned sykefraværet. 

Blant annet er det kommet forslag fra partiet Venstre om at sykelønnen settes ned til 80 prosent etter seks måneder, for å begrense langtidsfraværet. En annen mulighet som har vært diskutert, er gjeninnføring av karensdager.

Omkring en tredel av norske arbeidstakere har rett til full lønn under sykdom etter tariffavtaler. Selv om folketrygdloven måtte bli endret, vil disse avtalene bestå. Men tariffavtaler må på et tidspunkt forlenges, og da er det ikke sikkert at arbeidsgiversiden stadig vil gå med på å betale og forskuttere full lønn under sykdom. 

Arbeidsgiver har plikt til å iverksette tiltak mot sykefravær etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven, og disse pliktene vil bestå. Men det organiserte trepartssamarbeidet innenfor IA-avtalene er ikke videreført, og dette kan ha praktisk betydning for hvilke virkemidler en har tilgang til.

At IA-avtalen ikke blir forlenget, kan videre ha betydning for adgangen til å dokumentere sykmelding. IA-avtalene påla – senere oppfordret – deltakende virksomheter til å akseptere egenmelding i inntil åtte dager, mens folketrygdloven opererer med tre dagers egenmelding. Det er likevel ikke noe i veien for at arbeidsgivere stadig kan velge å akseptere åtte dagers egenmelding. 

Den viktigste virkningen av at IA-avtalen ikke ble forlenget, vil være at kravet på 100 prosent sykepenger fra dag en og i inntil ett år, ikke lenger er politisk fredet.

Arbeidsgiverorganisasjonene vil stå fritt til å arbeide for at den lovfestede sykepengeordningen svekkes. Det er godt mulig at vi får en lovendring i neste stortingsperiode som gjør at norske arbeidstakere ikke lenger har krav på 100 prosent sykepenger fra dag en og i inntil ett år. 

Da blir et spørsmål om dette også vil bli fulgt opp ved revisjon av tariffavtaler som gir full lønn ved sykdom.

En siste mulighet er at forhandlingene gjenopptas og fører til ny avtale. Per i dag er dette svært usikkert. Tonje Brenna - Lyktes ikke med nytt IA-forsøk .