Hoenskatten ble funnet helt tilfeldig for snart 200 år siden. Den består blant annet av to store halsringer og to armbånd av flettet gull, en trefliket spenne av gull, et gullanheng formet som en slange, gullbrakteater, fingeringer, gullmynter og kunstferdige glassperler. Den fortjener virkelig betegnelsen skattefunn og den kulturhistoriske verdien er uvurderlig.

Folk har snublet over de utroligste oldsaker

Men hva skal du gjøre du hvis du selv oppdager en pilspiss eller vikingsmykke?

Lisbeth Skogstrand arkeolog, Kulturhistorisk museum
Publisert

Vanligvis dukker oldsaker opp i forbindelse med arkeologiske undersøkelser. Før i tida, da bonden gikk bak plogen, og torv og grøfter ble gravd for hånd, hendte det at de fant både spennende og skremmende ting. Andre ganger har folk, bokstavelig talt, snublet over fantastiske funn. Noen av historiene om slike funn er mer utrolige enn andre.

Gullmyra

I 1834 grøftet en fattig husmann myra på Hoen ved Hokksund da spaden ble hengende fast i en diger gullring. Det viste seg å være den største skatten vi kjenner fra vikingtiden, og den besto blant annet av halsringer, armringer, spenner og hengesmykker av gull. Gjenstandene kan ha blitt gjemt unna i urolige tider eller ofret for å blidgjøre gudene.

På 1800–tallet fantes det ingen lover som påla finnere å overlate oldsaker til staten. Loven som ga staten eiendomsrett til løse kulturminner eldre enn 1537 kom først i 1905. Bonden som eide myra mente likevel at det var riktig å levere inn funnet, og Stortinget valgte derfor å gi han en stor belønning. Bonden delte deretter summen likt med husmannen som på sin side dermed sikret både seg selv og sine etterkommere.

Skjeletter i skapet

Omkring 1910 ble det gravd ut myrjord ved Kinnlitjernet på Kolstad i Ringsaker. En dag fant de plutselig et skjelett i myra. Noen mente at det måtte være en tidligere kårkall ved navn Karl. Han hadde flyktet i redsel i forbindelse med en brann og siden hadde ingen sett han. Fra liknende tilfeller vet vi at slike skjelettfunn kunne medføre frykt og forferdelse og rask gravlegging på nærmeste kirkegård. Men på Kolstad havnet levningene av ukjente grunner i en kasse, og det fortelles at enkelte lekte med hodeskallen gjennom årenes løp.

I 1976 kom arkeologer innom for å registrere kulturminner. De fikk høre den gamle historien om skjelettfunnet og lurte da på hvor hodeskallen hadde tatt veien. Det viste seg at den fremdeles lå, sammen med flere andre knokler, i en nedstøvet trekasse i det for lengst nedlagte saghuset på gården. Analyser kunne fastslå at skjelettdelene stammet fra en 45–60 år gammel kvinne som døde omkring år null – ingen Karl med andre ord. Hans skjebne er fremdeles ukjent.

Det er funnet skjelettrester i forbindelse med graving av grøfter og torvuttak i myr flere andre steder i Hedmark. De fleste kan dateres til førromersk jernalder (500 f.Kr.–Kr.f.), og de settes gjerne i sammenheng med myrlikene vi kjenner blant annet fra Danmark, som for eksempel Tollundmannen.

Ved Starene i Stange stakk det plutselig frem skjelettdeler under drenering av ei myr i 2013. Først fant man ett lårbein og under utgraving året etter dukket det andre opp. Antakelig stammer begge fra samme person, en kvinne på 25–30 år. Funnet kan dateres til førromersk jernalder (500 f.Kr.–Kr.f.).

Å snuble i forhistorien

En høstdag i 2017 snublet en bonde på sauesanking over noe som stakk opp midt i stien i Ynglesdalen rett nord for Hallingskarvet. Det viste seg å være en gammel saks, men den så ganske ny ut, og han lot den ligge. Litt seinere gikk han forbi samme sted på nytt, og da oppdaget han sju pilspisser, en holkøks og tre knivblad som lå i overflata like ved stien. Han innså at også saksa sannsynligvis var betydelig eldre enn først antatt. Funnstedet ble undersøkt av arkeologer og viste seg å være en branngrav fra folkevandringstid (400–550 e.Kr.) med til sammen 21 gjenstander.

Den døde som var gravlagt i Ynglesdalen fikk med seg flere våpen og en saks. I tillegg inneholdt graven en beltestein, ildstål, et lite redskap med egg, noen små nagler og en beltespenne som alle sannsynligvis tilhørte et belte på klesdrakten. Det ble også funnet brente menneskebein fra en ung eller voksen person, og beltesteinen kan tyde på at det var en mann.

En hund etter jern

På Sandhaugen i Stor-Elvdal gravde hunden Wilma, beskrevet som en ung og overivrig Alaska husky, et stort hull på gårdsplassen utenfor huset i 2016. Brått stakk det opp to barrer av jern, og da hundens eier så nærmere etter lå det ytterligere syv barrer tett i tett i hullet. Slike barrer var råstoff for smeden i yngre jernalder, men de kan også ha blitt brukt som betalingsmiddel. Det er gjort mange liknende depotfunn både i Hedmark og andre steder, men ingen er tidligere funnet av en hund. Hundeeieren meldte raskt fra om funnet til fylkeskommunen som dro ut for å sikre og dokumentere funnstedet. Eieren fikk finnerlønn, men det er uvisst om han delte med hunden.

Hunden og haren

Hunder har vært involvert også i andre utrolige funn. En sen høstdag i 1926 tok hunden Cora og hennes eier skøyteveien over isen på Vansjø i Østfold for å gå på harejakt på Østenrødøya. En hare ble oppsporet og skutt, men treffet var dårlig og den forsvant inn i ei ur. Da jegeren dro haren frem fra gjemmestedet, støtte han borti noe «skrammel» som han senere tok med seg hjem. De spekulerte veldig på hva de to kasserollene og sukkerkoppen kunne være, men funnene ble lagt på loftet og der ble de liggende i over 40 år inntil en slektning kom over dem. Han ringte en arkeologvenn som raskt kunne fastslå at gjenstandene var smykker fra yngre bronsealder (1100–500 f.Kr.).

Det finneren av gjenstandene på øya ute i Vansjø beskrev som kasseroller, var i virkeligheten to hengekar, en form for smykkeveske som ble båret utenpå drakten, antakelig på ryggen. Den tredje gjenstanden syntes han liknet mest på en sukkerskål, men den viste seg å være en såkalt kupa, også den et stort smykke som kan ha fungert som en veske eller beholder festet foran i beltet. Alle tre er vakkert dekorert med bølgeornamenter og solhester og kan dateres til perioden 900–700 f.Kr.

I en artikkel om funnene fra Vansjø bemerker arkeologen Erling Johansen: «Kjære venn, det finnes flere oldsaker på norske loft enn noen aner.» Det har han sikkert rett i. Kanskje ligger det en spennende familiehistorie gjemt og glemt på bestemors loft eller i en gammel gårdsbygning? Del den gjerne med oss andre og husk å melde fra om du eller hunden din snubler over noe skikkelig gammelt. Også løsfunn kan være svært verdifulle kilder til ny kunnskap om vår forhistorie.

Hva sier loven?

Dagens Lov om kulturminner («Kulturminneloven») er fra 1978 og bygger på Lov om fredning og bevaring av fortidsminner fra 1905. Loven er revidert flere ganger, og ulike forskrifter er lagt til eller endret. Lovens viktigste formål er å verne kulturminner og kulturmiljøer som en del av vår kulturarv og identitet, blant annet fordi de utgjør viktig vitenskapelig kildemateriale og fordi de er grunnlag for vår selvforståelse og trivsel. Loven definerer alle kulturminner eldre enn 1537, og samiske kulturminner eldre enn 1918, som automatisk fredet og forbyr alle tiltak som kan skade, tildekke eller utilbørlig skjemme slike kulturminner. Tillatelse til slike tiltak kan bare bli gitt av fylkeskommunen, Sametinget eller Riksantikvaren etter søknad.

Gjenstandsfunn

Loven omfatter også løse kulturminner og definerer alle gjenstander eldre enn 1537, samiske gjenstander eldre enn 1918 og mynter eldre enn 1650, som statens eiendom. Du kan derfor ikke velge om du vil beholde eller levere inn slike funn. Finner du gjenstander du tror kan være så gamle må du kontakte fylkeskommunen der funnet er gjort, slik at de kan vurdere funnet og eventuelt registrere funnstedet. Mye informasjon kan gå tapt ved å flytte på eller forstyrre funnet.

Metallsøk

Går du med metallsøker stilles det særlige krav til aktsomhet. Du må sette deg inn i retningslinjene for metallsøk og følge disse nøye.

Finnerlønn

Noen typer funn kan utløse finnerlønn. Vurdering av finnerlønn er gjøres på bakgrunn av gjenstandens kulturhistoriske verdi, men også funnomstendigheter og håndtering av funnet, se https://www.riksantikvaren.no/funn/jeg-har-funnet-noe

Videre lesing:

Bukkemoen, Grethe og Kjetil Skare 2018 «Funnet av eldgamle skjelettdeler i myr gir ny kunnskap om offerskikk i jernalderen» Gjenstandsbloggen
https://forskning.no/arkeologi-historie-kronikk/funnet-av-eldgamle-skjelettdeler-i-myr-gir-ny-kunnskap-om-offerskikk-i-jernalderen/1257209

Fuglesang, Signe Horn og David Wilson 2006 The Hoen hoard. A Viking gold treasure of the ninth century. Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia Vol. 14. Bardi, Roma.

Johansen, E. og Ø. Johansen 1983. «Bronsefunnene fra Vannsjø», Viking XLVII:66–106.

Lov om Kulturminner https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50

Melheim, Lene 2020 «3500 år gamle bunadsmykker» Gjenstandsbloggen https://blogg.forskning.no/gjenstandsbloggen/3500-ar-gamle-bunadsmykker/1687496

Nybruget, Per Oscar 2011 «Myrskjelettene fra Kolstad i Ringsaker og Ry i Hamar, Hedmark fylke», Viking LXXIV:41–43.

Stene, Kathrine 2019 «En grav fra folkevandringstid ved foten av Hallingskarvet», Under Hallingskarvet 2019, Årbok for Hol Historielag 15. årgang, s.26–34.

blogg gjenstandsbloggen arkeologi
Powered by Labrador CMS