Denne bloggen er basert på foreløpige resultater fra utgravningen i krypkjelleren i Stavanger domkirke våren 2021, et samarbeidsprosjekt med Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Det råder en del usikkerhet om Stavangers historie før bispesetet ble etablert på 1120-tallet. Det er allikevel ikke tvil om at folk har holdt til her i flere hundre år før det ble bybebyggelse innerst i Vågen. Fra Breiavatnet er det hentet opp gammelt pollen som tyder på at det ble drevet jordbruk i Stavanger-området allerede i løpet av de første århundrene etter vår tidsregning. Utgravninger har påvist en gårdsbosetning i Folkevandringstid, det vil si for rundt 1500 år siden. Det ser derimot ikke ut til at dette var et opphold som varte spesielt lenge.

En handelsplass på høyden?

Noen hundre år senere, i vikingtid, ble det en langt mer utbredt bosetning her, og det er funnet rester av brygger og hus, ildsteder, husholdningsavfall og avfall fra metallhåndverk. Det er denne vikingtidsbosetningen som trolig vokste til å bli en middelalderby. Basert på de topografiske forholdene har det vært naturlig å se for seg at den tidligste gården – gården Stavanger – ble anlagt der domkirken står i dag, på høyden mellom Vågen og Breiavatnet.

De arkeologiske funnene har blitt satt i sammenheng med de skriftlige kildene, og det ser ut til at Stavanger var noe langt mer enn en regulær gårdsbebyggelse. Enkelte kaller den en Kaupang – en handelsplass – og kanskje var Stavanger en gård i et maktområde på Sør-Vestlandet på 900- og 1000-tallet.

Arkeologien tyder på at denne gården lå i nærheten av høyden der domkirken i dag står, men sporene av gården i seg selv har ikke blitt påvist.

Da det ble bestemt at det i forbindelse med restaureringen av domkirken skulle utføres en arkeologisk undersøkelse under gulvet, ble spørsmålet om gården en av hovedproblemstillingene vi skulle forsøke å finne svaret på. Lå det rester av gården Stavanger under gulvet i domkirken?

Flere hus under domkirken

Ved utgravningen i krypkjelleren under gulvet, fant vi spor av det som kan være hele seks hus. To av husene er en hustype som kalles grophus (Grophus 1 og 2 i kartet over). Et grophus var halvveis underjordisk, hvor gulvet og de nedre delene av veggene lå under bakkenivå. Denne hustypen opptrådte på gårdene i jernalderen. I de to grophusene våre var det bevart opptil en halv meter med kulturlag, rester av avfall fra menneskelig aktivitet. I Grophus 1 ble det funnet en flott vikingtidskam, slagg, og det vi tror er en smeltedigel.

To av husene var stolpebygde, og fra disse fant vi både dype groper og grunne stolpehull (Hus 1 og 3 i kartet). Restene av de aller grunneste stolpehullene var nesten bare flekker i bakkeoverflaten. Siden så lite av disse var bevart, kan vi ikke være helt sikre på at det faktisk er stolpehull vi har funnet, og resultatene blir dermed noe usikre. Vi tror allikevel at det er rester av gårdsbosetning vi har funnet, siden gropene og hullene ligger på rekke.

Et av husene var kanskje bygget av flettverksvegger som kan ha vært klint med leire (Hus 2 i kartet). Her var det spor av mange staurhull i bakken, i en bue. Kanskje var dette enden av et hus. Av det siste huset var det bare bevart en buet grøft (Hus 4 i kartet). Vi tror at grøften er rester av veggen til huset.

Rundt og mellom husene lå det rester av kulturlag, og et sted det ble funnet en sammenhengende del (bogen) av et lite griseskjelett. Grisen lå slik plassert at vi er sikre på at lagene under ikke er forstyrret, noe som betyr at vi traff på avfall som ikke er blitt forstyrret siden det ble avsatt. Et av beina fikk vi datert til perioden fra midten av 1000-tallet til midten av 1100-tallet. Dyrebein er noe man finner mye av i middelalderbyer, og denne lille grisen er nok bare én liten rest av mye slikt matavfall som hopet seg opp rundt bygningene på høyden.

Et tidlig gravfelt

Høyden som domkirken står på, ble også brukt til gravleggelser i vikingtid og tidlig middelalder. Det var en utgravning i krypten under domkirkens kor på 1960-tallet, og da ble det funnet flere gravlagte individer som var lagt ned med en annen orientering enn domkirkens. Retningen på graven har noe å si fordi den døde ble i kristen skikk gravlagt med føttene mot øst og hodet mot vest. Enkelte av disse gravene har fått en datering til rundt år 1000 og er dermed tolket som tidlige, kristne graver. I årets utgravning ble det også funnet graver med denne orienteringen (lilla streker i kartet). Disse er foreløpig ikke datert.

Med de nye resultatene fra utgravningen i krypkjelleren inne i domkirken ser vi dermed at et lite tettsted trer fram. Her var det bygninger av ulike slag som ganske sikkert hadde en rekke ulike funksjoner, en tidlig handelsvirksomhet, tydelige tegn til metallproduksjon, et gravfelt og brygger i havna. Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål om dette tettstedet. Var dette et sentralsted som vokste seg til livlig vikingtidskaupang, og senere en liten middelalderby, før domkirkebyggingen ble initiert?

Vil du fordype deg mer i Stavangers historie?

Asbjørn Simonsen 2013: Rusk i byens blinkende øye. Hva bunnslammet i Breiavatnet kan fortelle om Stavangers tidlige historie. Stavangeren 3. Medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger. Årgang 22.

Jan Brendalsmo og Knut Paasche 2017: Stavanger – før det ble en by. Historisk tidsskrift 02. Volum 96. (Kortversjon i bloggformat finner du her.)

Mari Høgestøl og Paula Utigard Sandvik 2020: Skjeletta frå Stavanger domkyrkje – ei lang og innfløkt soge. Viking 83. (Relatert sak i bloggformat kan leses her.)