Keramikk er nok det vanligste funntypen på arkeologiske utgravninger fra middelalder og nyere tid - ikke bare i Norge, men så og si overalt. Tar du en tur på en pløyd åker eller langs stranden er sjansen stor for at du finner skår av keramikk. På Torvet i Trondheim har vi i løpet av de siste årenes utgravninger funnet mer enn 20 000 skår.

Materialet kommer fra det vi kaller for sekundært avfall, det vil si avfall som har vært flyttet fra stedet det opprinnelige ble deponert. Avfallet ser ut til å ha blitt spredt på åkrene, og så blitt vendt om og om igjen i forbindelse med dyrking. Resultatet er til dels veldig små skår. Materialet vi har fra enkelte groper ser derimot ut til å ha vært dumpet der, og har blitt liggende urørt, altså såkalt primært avfall. I disse tilfellene finner vi ofte større fragmenter av kar, og i enkelte tilfeller har vi nesten hele kar.

Vi kjenner ikke til produksjon av keramikk i Norge under middelalderen, faktisk det er først på 1600-tallet at informasjon om pottemakere begynner å dukke opp. I Trondheim nevnes Jacob pottemaker i en rettssak i 1606-07, da han hadde blitt overfalt i sitt eget hjem. Mer vet vi ikke om ham. I forbindelse med bybrannen i 1681 kommer det frem mer om informasjon om pottemakere i Trondheim. I forbindelse med grensestriden mellom domkirkesognet og Vår Frue-sognet hører vi at Thomas pottemaker bodde på Bakklandet før bybrannen.

På grunn av den manglende produksjonen i Norge var det nødvendig å importere kopper og kar fra utlandet. Selv etter at den norske produksjonen hadde kommet i gang, var det nødvendig å supplere med ting fra utlandet, og slik har det fortsatt frem til i dag.

En titt i kjøkkenskapet mitt viser at middagsserviset er produsert av Rörstrand i Sverige, på kaffekoppen står det «Made in GDR» og på enkelte av tekrusene står det «Made in England». Det var først omkring midten av 1700-tallet at enkelte pottemakere begynt å merke produktene sine med navn, og det var først på slutten av 1800-tallet at det ble bestemt at opphavslandet skulle settes på produktene.

For å kunne identifisere opphavet til keramikken fra Torvet må man se etter flere kjennetegn. Her må man ta i betraktning en kombinasjon av gods, farge, dekorasjon og formen på selve gjenstanden. Ved å studere disse kjennetegnene burde det være mulig å stedfeste et enkelt keramikkskår til et bestemt land, eller en del av et land, og ofte til en bestemt by eller et verksted.

Også i tidligere tider ønsket man å ha de aller beste produktene i sitt eie, også når det gjaldt keramikk. På slutten av 1100-tallet ble det produsert flotte dekorerte kanner i Rouen i Nord-Frankrike. Disse var nok kostbar import, så i London ble det laget kopier av disse, som ble spredt på det internasjonale markedet. Begge typer har blitt funnet i arkeologiske utgravninger i Trondheim, men ikke på Torvet.

På 1500-tallet begynte kinesisk porselen dekorert i blått og hvitt å dukke opp på det europeiske markedet. Dette var da veldig kostbart og det tok ikke lang tid før pottemakere, først i Portugal og senere i Nederland, begynte å kopiere det. Heldigvis er godset fra de nederlandske pottemakerne lett å skille fra de kinesiske. Både kinesiske og nederlandske produkter finnes på Torvet.

Keramikk kan ofte dateres veldig presist

Keramikk er en viktig redskap for å kunne datere andre funn i samme område. Forskning på keramikkproduksjon har kommet langt i utlandet. Såpass langt at det er mulig å datere noen typer forholdsvis nøyaktig, kanskje ned til 25 års presisjon. Men her er det fallgruver. Tilbake til kjøkkenskapet mitt; middagsserviset fra Rörstrand kjøpte vi i 1975, typen ble produsert mellom 1971 og 1979, men den er i daglig bruk 45 år senere.

Levetid på et kar er avhengig av hvor den blir brukt. En krukke som er i daglig bruk på kjøkkenet har trolig en kortere levetid enn en kanne som blir brukt på bordet av og til. Videre ser vi fra maleriene fra 1400- og 1500-tallet at det var ikke uvanlig å vise sin rikdom og velstand ved å ha fat o.l. utstilt i huset, og disse vil ha en betydelig lengre levetid enn ting som var vanlig bruksgjenstander. Videre ser vi spor av reparasjoner på bl.a. fat og skål som eieren tydeligvis satt pris på, noe som igjen vil være med å forlenge levetid på de aktuelle karene.

Av og til er vi heldige og finner årstall i dekorasjon på keramiske gjenstander. Årstall finner vi relativt ofte på fat og skåler produsert i Trondheim og disse representerer som regel året da fatet ble produsert. På en del av det tyske steingodset er det ikke uvanlig å finne årstall inkludert i dekorasjonen. Et trakthalsbeger som vi fant på Torvet er produsert i Siegburg og er dekorert med pålagte medaljonger som inkludere årstallet 1584. Disse medaljongene er støpt i en form før de er påsatt selve begeret. Årstall daterer dermed produksjon av formen, som kan har vært i bruk over lengre tid.

Keramikk forteller om handelsruter og internasjonal kontakt

Keramikktypene vi finner på Torvet er de samme typene som vi finner ellers i byen, og viser de sammen trendene som vi ser fra andre utgravninger. På 1000- og 1100-tallet kommer det meste fra kontinentet, spesielt Tyskland og Belgia, men med enkelte innslag fra England. Fra midten av 1100-tallet begynner den engelske keramikken å øke i antall, for så å dominere gjennom hele 1200-tallet.

Fra slutten av 1200-tallet og inn på tidlig 1300-tallet finnes det enkelte produkter fra Danmark. På 1300-tallet minker den engelske importen og den ble erstattet av keramikk produsert i Tyskland og Holland. Denne dominansen fortsetter helt frem til på slutten av 1700-tallet. Da begynner den industrielt produserte keramikken å dukke opp, med bl.a. produkter fra Wedgwood i England. Tollistene og annen offentlig statistikk viser at engelske produkter dominere gjennom det meste av 1800-tallet.

Hvis opplysninger om keramikkens opphav kartfestes, kan man danne et bilde av de handelskontaktene Trondheim hadde i middelalderen og senere. Sammen med opplysninger om datering av de enkelte typer kan man også begynner å danne et bilde av svingninger i disse handelskontaktene.

Men dette bildet er ikke fullt så enkelt som det kan se ut som. I dag er det ikke uvanlig at varene blir importert av en grossist, kanskje i Oslo, som så distribuerer dem til detaljistene i Trondheim og andre byer, og lignende mellomledd fantes sannsynligvis også tidligere.

Basert på de skriftlige kildene som eksistere i dag vet vi at i middelalderen må noe av keramikken kommet direkte til Trondheim. Tollistene fra 1700-tallet viser også en direkte import fra «fremmede steder» som det står. Andre typer, som f.eks. kinesiske porselen, har trolig kommet via et annet land, i dette tilfelle enten Holland eller Danmark.

Når det gjelder de mer eksotiske typene funn, som f.eks. fajanse fra Italia og Spania, som finnes i små mengder, kan disse ha kommet som suvenirer fra en kjøpmann som har vært i middelhavsområdet. Mest sannsynlig er det at de har kommet fra en av de store havnene i Holland, hvor både spanske og italienske kjøpmenn var flittig besøkende.

Et godt eksempel på dette er flere fragmenter av fat i såkalte «fritware». Disse ble produsert i Østen, dette kan har vært i Tyrkia, men mest trolig ble de produsert i Safavid i Iran. Pottemakerne i Tyrkia og Iran kopierte det blå og hvite kinesiske Ming-porselenet, så dekorasjonen er veldig lik.

Produksjonen i Iran fortsatte gjennom 1600-tallet og passer derfor for så vidt bedre med funnomstendighetene på Torvet. Det er kjent at relativt store mengder av produktene fra Safavid nådde nordvest-Europa gjennom nederlandske kjøpmenn, som solgte det som kinesisk porselen med stor fortjeneste. Det er trolig at de skårene vi har fra Torvet har kommet til byen via Nederland, og ikke som et resultat av direkte kontakt med produksjonsland.

Et noe uventet funn

I den nordøstre kvadranten av Torvet fant vi flere store groper fra 1800-tallet som var fylt med forskjellige typer avfall. I det ene av disse fant vi mange fragmenter av flere porselensflasker, hvor enkelte fragmenter hadde bokstaver i blått. Etter kort tid kom vi frem til at flaskene hadde teksten «JAPANSCHZOYA» nedenfor halsen. Hva var disse? Disse flaskene ble produsert i Japan for Det nederlandske ostindiske kompaniet, for eksport av soyasaus. Det er antatt at slike flasker ble først brukt i 1790. Så vidt vi vet er dette første gang slike er funnet ved utgravninger i Norge.

Vi har per i dag identifisert mer enn 100 produksjonssteder for keramikk fra hele Europa og middelhavsområdet, og det dukker jevnlig opp nye typer.

Det er altså mulig å få en mengde opplysninger ut fra et tilsynelatende ubetydelig potteskår. Som jeg har beskrevet her gjelder disse først og fremst datering og opphav. Men man kan også se på hva slags kar disse skårene kommer fra, og hvilken funksjon de hadde. Ved en nøyere studie av alle disse sporene kan man få frem mange kulturhistoriske opplysninger. Disse vil gi en bredere og bedre forståelse av borgernes tilværelse i middelalderen og nyere tid.