Du har kanskje kjent på frustrasjonen som kan oppstå når du må jobbe sammen med folk du ikke kjenner, og de har helt andre måter å gjøre arbeidet på. Om oppgaven du har fått i tillegg er innenfor noe du kan godt, kanskje til og med er ekspert på, kan det blir utfordrende. Hvorfor kan du ikke bare gjøre det effektivt på egen hånd, slik du alltid har gjort det?

Tanken har trolig passert gjennom flere forskerhoder både en og to ganger i løpet av årene vi har planlagt Arven etter Nansen prosjektet, og helt sikkert også i løpet av de første dagene ombord på ‘Kronprins Haakon’ på det nå avsluttede tre uker lange toktet til det nordlige Barentshavet.

På dette toktet jobbet eksperter fra forskjellige forskningsinstitusjoner i lag. For mange er samarbeidspartnere nye. Det krever tålmodighet og samarbeidsvilje. Ta for eksempel de sju forskerne som samlet inn ulike dyreplankton på dette toktet. De sju kom fra seks forskjellige norske forskningsinstitusjoner, som alle har sine godt begrunnede standarder for prøveinnsamlingen sin. Men om bord på Arven etter Nansen-toktet måtte det jobbes på en felles måte. Dette har krevd mange faglige diskusjoner før og under toktet for å finne de beste metodene for våre spørsmål. Hva er poenget?

Poenget er at vi må samarbeide enda bedre i forsknings-Norge. Vi er godt trente i konkurranse ettersom kampen om forskningsmidler er basert på streng vurdering av søknader i stor konkurranse med kollegaer fra de andre forskningsinstitusjonene. De fleste av oss har etterhvert fått gode forskningsvenner som vi trives med, og kan gjøre spennende og konkurransedyktig forskning sammen med. Men noen ganger er kanskje ikke konkurranse den beste løsningen. Vi strever med å sette sammen resultatene fra de gode, men spesialiserte forskningsprosjektene våre til en større helhet. Og vi skjønner ikke alltid hva de andre gjør.

Forskningsspørsmålene vi står overfor i de arktiske havområdene er for store, komplekse og ressurskrevende til at enkeltinstitusjoner eller vanlige forskningsprosjekt klarer å løse dem alene. Utfordringene med å forstå hvordan klimaendringene påvirker både havet, atmosfæren, havisen og økosystemet er komplekse. Det krever en forståelse av en større helhet – av samspill på tvers av disipliner og tradisjonelt samarbeid. Vi trenger derfor et samarbeid utover det vanlige, hvor vi legger kompetanse, forskningsfokus, grunnbevilgninger og infrastruktur i en felles pott for å få muskler og faglig bredde til å løse disse. Hvor vi en stakket stund legger bort konkurransen, uten at kvaliteten skal gå ned. For å få til et slikt samarbeide som går på tvers av både institusjoner og fagdisipliner kreves det stor vilje og innsats fra forskerne og institusjonene.

Det har vi fått til i Arven etter Nansen. Planleggingen av prosjektet tok 6 år, prosjektet skal gå i 6 år, og 10 institusjoner er med. Vi er ikke i mål, men vi har nådd første delmål som var å bygge et prosjekt av så god kvalitet at det fikk finansiering. I samarbeid, uten konkurranse, men ikke uten streng evaluering. Vi har nådd et annet delmål, som var å ta i bruk den nye isbryteren Kronprins Haakon som en nasjonal ressurs.

Et mer utilsiktet mål, er betydningen av å bokstavelig talt være i samme båt. Tre uker i to-mannslugar, og hvor arbeidsbenk og innsamlingsredskap deles med forskere fra inn- og utland gjør at vi deler mer. Vi deler erfaringer, spørsmål, utstyr, frustrasjoner, data, ideer og perspektiver. Og det oppstår noe nytt. Nye ideer, nye svar og nye skritt på veien mot en mer helhetlig forståelse fordi vi med felles metoder og felles mål kan sette sammen brikkene våre på en helt ny måte og få et større bilde. Det er poenget med samarbeid. Det koster litt, men det hjelper å være i samme båt.