Jeg var full av forventning om det forestående forskningstoktet med Arven etter Nansen da jeg den 4 august stod ved bagasjebåndet på flyplassen i Longyearbyen. Jeg talte timer til avreise og antall kofferter som passerte forbi – men mine kofferter kom aldri til syne. Pulsen steg til uante høyder. Kan jeg dra på tokt til Arktis i en måned med bare de sommerklærne jeg står og går i? For å reise i komfortable klær pakket jeg alt annet i koffertene: ullgenser, hansker, lue, ullundertøy, kamera, og tre esker vingummibjørner. Men ingenting kan stoppe meg nå! På under en time fikk jeg kjøpt det mest essensielle av klær og toalettsaker før forskningsisbryteren ‘Kronprins Haakon’ la fra kai og gled inn i midnattssolens rike, på vei mot det lite utforskede nordlige Barentshavet.

I motsetning til min bagasje, ankom ulike miljøgifter Arktis lenge før denne ekspedisjonen startet. Vi mennesker har produsert mye av disse miljøgiftene, som for eksempel polyklorerte bifenyler (PCB, 1929 -1979) som ble brukt i diverse elektrisk utstyr, og vi tilføyer nå nye stoffer, som for eksempel perfluorerte alkylforbindelser (PFAS), som brukes til å gjøre klær vanntette og i Teflon-stekpanner for å hindre at maten svir seg i fast. Disse miljøgiftene transporteres til polområdene av strømmer både i atmosfæren og i havet. På toppen av dette – og på grunn av det moderne samfunnets behov for stadig mer energi - drives olje- og gassletingen nordover og inn i Arktis. Dette øker risikoen for både akutte og kroniske oljesøl. Mange av disse stoffene kan være meget giftige, kreftfremkallende eller gi negative effekter på reproduksjon hos dyr som utsettes for dem. Forskere har funnet ut at disse stoffene finnes i vannet, de akkumulerer i organismer oppover i næringskjeden og ender opp i isbjørnenes mager så vel som på våre middagstallerkener. De finnes til og med i den skinnende og glitrende isen, som virker så ren og hvit når FF Kronprins Haakon brøyter seg vei igjennom den.

Min forskning går ut på å studere hvordan akvatiske organismer reagerer på slike miljøgifter. Heldigvis har mange organismer utviklet ulike forsvarsmekanismer mot farlige stoffer. For eksempel har fisk – akkurat som mennesker – et organ som omdanner giftstoffer for å gjøre dem ufarlige, nemlig leveren. Når mennesker drikker for mye alkohol, hjelper leveren til med å bryte ned alkoholen ved hjelp av spesielle enzymer. På samme måte trenger en fisk spesielle enzymer produsert i leveren til å bryte ned og skille ut ulike miljøgifter den utsettes for. En økning i mengden av bestemte enzymer kan fortelle forskeren om fisken har vært utsatt for en type miljøgifter, som for eksempel råolje.

På dette forskningstoktet samler vi inn ulike fiskeslag fra Barentshavet, både atlantisk torsk, polartorsk og lodde. Sammen med Fekadu Yadetie fra Universitetet i Bergen dissekerer jeg ut leveren til disse fiskene og skjærer den i papirtynne skiver. Mens jeg fortsatt står i den langtekkelige prosessen med å skjære leveren i skiver, forbereder Fekadu ulike miljøgifter som vi skal påføre disse leverskivene. Etterpå blir leverskivene frosset ned, pakket og sendt til Bergen. Der har vi spesialiserte laboratorier hvor vi kan studere responsen og forsvarsmekanismene til fiskeleveren på de ulike miljøgiftene. Hvordan reagerer de ulike arktiske fiskeslagene på disse? Er det en art som er mer sensitiv enn de andre? Kan vi oversette det vi får vite fra fiskens respons til hvordan vi mennesker eventuelt reagerer dersom vi spiser forgiftet fisk? Vårt mål er å få innblikk i alvorlige helseeffekter hos fisken, og ved hvilke konsentrasjoner av miljøgiftene disse oppstår. I beste fall vil fiskene evolusjonært tilpasse seg miljøgiftene som omgir dem. Dette har blitt observert hos andre fiskearter som lever i veldig forurensede havnebasseng.

Jeg tilpasset meg også i løpet av dette toktet, om ikke i et evolusjonært perspektiv. Den første dagen virket det veldig stressende å bare ha to klesskift. Men overraskende nok savnet jeg ikke egentlig noe fra mine store forsvunne kofferter underveis.