Arbeid på isen består av flere momenter; valg av sted, klargjøring av utstyr, koordinering av arbeid, samt en klar forståelse av hva som skal gjøres. Det er flere ting som kan gå galt og det er viktig å ha tenkt gjennom dette på forhånd. Før toktet startet ble vi alle bedt om å skrive en risikoanalyse for arbeid på isen. Denne oppgaven har flere funksjoner, den skal dels mentalt forberede oss for arbeid på sjøis, samt å skape en bevisstgjøring rundt dette med sikkerhetstenking og konsekvensanalyse.

Et trygt arbeidsflore (flore: stor isflak) må tilfredsstille noen krav; det må være solid, oversiktlig og inneholde gode områder for forskning som befinner seg i trygg avstand til skipet. Vurderingene starter allerede før vi er fremme ved stasjonen, idet skipet brøyter seg vei inn i isen blir tykkelsen vurdert fra broa. Flere av bitene som brytes løs legger seg på siden og gjør det enkelt å se hvor tykke de er. Når floret først er funnet, settes et team på isen for å bore hull og vurdere tykkelse og kvaliteten på isen. Dette teamet består for vårt tokt av tre personer; en til å holde vakt, en til å bore og måle, og en tredje til å notere. Alle tre i overlevingsdrakt og isbelte med pigger og kasteline. Når vurderingene er gjort og isen godkjent settes utstyr og forskere ned og arbeidet kan begynne.

Det heter «å stå isbjørnvakt», men det er flere ting vi ser etter når vi holder utkikk enten man står på brua eller nede på isen. Været er en ting, det skifter raskt i Arktis og tykk tåke kan legge seg over oss på et øyeblikk. Da kan det bli vanskelig å finne tilbake til skipet, men også å oppdage isbjørn blir så å si umulig når man ikke har sikt. Sprekker i isen kan oppstå eller utvides. Hva gjør du om det plutselig er en to meter bred sprekk mellom deg selv og båten? Dette er ting man må planlegge for slik at man har en alternativ plan for å trygge forskerne dersom det skulle oppstå en situasjon. For vårt tokt hadde vi med oss en lang oppblåsbar redningsflåte som ble plassert på isen der forskerne arbeidet, denne ville fungert som en bro over eventuelle sprekker som måtte oppstå.

Vi bakker ut av isen et sted pÅ 82°N mens jeg skriver dette, og er nå på vei hjem etter å ha fullført vår tredje og siste isstasjon for denne gang. De eneste utfordringene vi har hatt i løpet av disse tre stasjonene er dårlig sikt. Vi har så å si ikke sett isbjørn under arbeidets gang og heller ikke opplevd at floret sprekker opp. Den eneste bjørneobervasjonen gjort ved isstasjon var på den siste. Da skipet ankom nattestid observerte mannskapet på broa en enslig bjørn som rolig vandret nordover uten å vise oss noe interesse.

I munningen til Isfjorden venter en siste jobb. En av gliderne vi satt ut tidligere i toktet skal plukkes opp igjen. Den fungerer ikke helt som den skal og piloten, som styrer glideren via iridiumnettet fra Bergen, har bedt oss om å plukke den opp. Utstyret vi har brukt er pakket ned, laboratoriene vasket ned og folk begynner å bli klare til å få kjenne landjorda under føttene igjen etter tre uker om bord. Rundt meg sitter ivrige forskere og taster i vei på sine datamaskiner for å bli ferdige med å legge inn prøvedata for vi er inne i Longyearbyen.

Tiden ellers brukes på en blanding av refleksjoner rundt oppgaven på toktet, og forberedelser til arbeidet som venter når man er hjemme igjen. Fungerte sikkerhetstiltakene optimalt, kunne ting vært gjort annerledes, hva fungerte bra? Noen erfaringer har jeg gjort meg i løpet av denne tiden, og forbedringspotensiale finnes alltid. Erfaringene gjort her vil være med videre i sikkerhetsarbeidet, enten det er på nye tokt eller på Kongsfjorden i Polarcirkel, jobben er den samme: få forskerne trygt tilbake med verdifulle data for analyse.