Vi hadde akkurat satt oss ned med en kaffekopp da vi fikk øye på dem; i lyskasterne fra Kronprins Håkon glitret det i en hel eng av isroser. Båten lå i ro mens kjemikerne ombord tok prøver fra vannsøyla. Her gjaldt det å hive seg rundt. Isroser vokser bare på nydannet is, og består av skjøre, vakre, fjærformede krystaller som kan være mange centimeter lange.

De tåler ikke vind, og dersom de dekkes av snø vil de fort kollapse og bli til et lag av salt sørpe. Selv om vi på dette toktet har vært i isen i flere uker nå, har vi bare sett isroser en gang tidligere, så denne sjeldne anledninga måtte utnyttes! Vi får tillatelse fra toktleder og tommel opp fra brua, og går i gang med å lete frem prøvetakingsutstyr. Ingen av oss har plukket isroser før, og den nye isen er for tynn til at vi kan gå på den. Hvordan får vi tak i isrosene? Etter litt diskusjoner og forkasting av sankeutstyr som skje, stekespade og begerglass, lander vi på spade og ei stor bøtte. Det nybakte forskningsutstyret blir vasket og spritet, og mannskapet utstyrer oss med seler og klipser oss fast i "buret" før de løfter oss ut i blomsterenga.

Etter at buret er forsiktig satt ned på isen, skufler vi til oss alt av blomster innen rekkevidde. Buret flyttes til en ny rosedekt flekk og operasjonen gjentas til bøtta er full av glitrende krystaller. Fra andre steder i Arktis vet vi at isroser kan koloniseres av bakterier fra sjøvannet under isen. Er det også liv i våre isroser, mon tro? Hvem er de skapningene som klarer å leve her? Og hvilke funksjoner har de i denne vakre, men ekstremt kalde og mørke blomsterenga?