Det er en ny dag ved 82 grader nord. Solen reiser seg sakte, men sikkert opp over horisonten. Iskrystallene lyser mens de leker i lufta og isen rundt båten får en ny levende dimensjon. Med hver bevegelse i vannmassene under reagerer isen, opp og ned, i en pustende rytme.

Vi er i Arktis, et kongerike av kulde og ekstreme forhold. Lyset definerer livet her oppe, med mørket på vinteren og midnattsol på sommeren. Selv om solen står høyt på himmelen i dag og både isbjørn og sel har vært nysgjerrige på vår tilstedeværelse, har vinteren ikke sluppet grepet sitt rundt Arktis for i år riktig enda, og det meste av livet er fortsatt i dvale.

Utepils og våroppblomstring

Et klart og kjært vårtegn i Arktis er våroppblomstringen av alger som skjer i havet. På den måten er havet her oppe litt som en norsk by. I det våren bringer med seg lengre dager og vinterens kulde blir mer og mer et minne, skjer det en betydelig og merkbar endring blant innbyggerne. Man ser flere folk i gatene og hverdagen begynner å bli definert av utepils og stilleståing med ansiktet rettet mot sola for å kunne kjenne på varmen. Byen og folket våkner litt mer til live.

Men i motsetning til byene i det langstrakte landet vårt, har innbyggerne i havet ved 82 grader nord fortsatt en stund å gå til de kryper ut i vårens omfang i årets våroppblomstring.

På jakt etter alt som lever

I snart to uker har jeg vært på forskningstokt som en del av Arven etter Nansen, et banebrytende forskningsprosjekt som blant annet prøver å finne ut av hvordan Arktis vil endre seg i møte med klimaendringer. Målet mitt mens jeg er om bord i forskningsfartøyet «Kronprins Haakon» er å oppspore og søke etter mikroskopisk liv i vannmassene og sjøisen.

Dette innebærer at teamet jeg er en del av filtrerer store mengder vann, nærmere 1000 liter. I bare en dråpe av vann kan det skjule seg vanvittig mye liv, et helt univers for seg selv. Og det er en umulig oppgave å forestille seg hvor mange milliarder av dråper av vann vi filtrerer for å prøve å skape et bilde av livet til stede på tvers av disse dråpe-universene.

Vi jobber med flere forskjellige metoder som sammen kan danne et helhetlig bilde av alt det store som skjuler seg i det mikroskopiske. Den viktigste metoden går ut på å samle inn vannprøver, som vi kan gjøre med instrumenter om bord i båten ned til mer enn 5000 meter. Disse vannprøvene blir filtrert igjennom et lite filter, som fanger opp mesteparten av levende og dødt materiale. Filtrene blir satt i en fryser på -80C og man kan senere analysere DNAet til stede på filteret, spor etter alt som lever og har levd.

Livet i en dråpe

Ved forrige innsamling av vann tok jeg en dråpe for å sjekke under mikroskop, for å få et innblikk i det som skjuler seg. Men neida, ikke noe univers her. Ingenting som svømte, fløyt eller svevde. Ingen tegn på våroppblomstring.

Men så, plutselig, i det ene hjørnet i denne dråpen fant jeg noe. En ensom mikroalge, alene i dette voldsomme dråpe-universet. Med lange børster som strekker seg som antenner i hver sin retning og to store gyllenbrune sporer som stirrer tilbake på meg i mikroskopet, kunne jeg utrope: jeg ser en Chaetoceros decipiens! En liten og utrolig fascinerende alge som sammen med de andre artene i gruppen kiselalger gjør noe så unikt som å danne glass i celleveggen sin.

Kiselalgene utgjør en svært viktig del av våroppblomstringen, tidspunktet der forholdene mellom vinter og sommer blir akkurat perfekte til at hvilesporer spirer og de mikroskopiske algene våkner fullstendig. Våroppblomstringen fører til en dramatisk endring i antall mikroalger til stede i vannmassene, som alle slåss om å kapre sollys. Ved å ha fotosyntese som gir dem evnen til å omgjøre solens energi til stoffer som kan brukes av andre organismer, danner mikroalgene fundamentet til hele næringskjeden i Arktis.

I det sommer går mot høst og høst går mot vinter, begynner lysforholdene å endre seg igjen. Med mindre lys blir det vanskeligere å drive fotosyntese og det er derfor en stor fordel for alger å danne sporer og andre hvilestadier som gjør at de kan overleve den evige mørke vinteren.

Alt som skal til for å kunne blomstre i Arktis

Jeg lurer på hvordan reisen til denne Chaetoceros-algen har vært. Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å være denne ensomme sjelen i mikroskopet (hvis du aldri har prøvd å forestille deg å være en mikroalge i havet anbefaler jeg det på det sterkeste!) Hvordan har den endt opp her? Har den blitt kapret av strømmen og ført hit? Eller ble den lurt ut av dvalen sin litt tidlig?

Mange mennesker vil kunne fortelle om dype og magiske øyeblikk med dyr. Øyeblikk som minner oss på hvordan alt og alle henger sammen, som tatt ut av Jane Goodall sitt liv eller en David Attenborough-dokumentar. Det er kanskje vanskelig å få samme følelse med en mikroalge, men i dette øyeblikket med meg og Chaetoceros-algen merket jeg en respekt over hva som kreves for å kunne overleve i disse tøffe omgivelsene definert av mørke, kulde, voldsomme krefter i havet og ekstreme forhold.

Vi finner mikroalger i alle hav og ferskvann, i is og alt som er fuktig. Kumulert sikrer de oss ca 50% av all oksygenet som blir produsert. Så selv om de fleste mennesker forståelig nok ikke har forestilt seg hvordan det er å være en mikroalge i havet, er det umulig å forestille seg hvordan det hadde vært for oss uten dem.

Selv om solen står høyt på himmelen i dag er den ikke nok til å dra de fleste algene ut av hvilestadiene sine enda. Fram til da er livet i vannet satt litt på vent, men med hver dag som går nærmer våren seg. Og det er nok ikke bare livet på land som gleder seg til at den har fått et skikkelig fotfeste.