vårtokt 2021

Dykkerteamet på dette toktet i Arven etter Nansen regi, kom fra NPI og fra venstre: Haakon Hop, Peter Leopold, Mikko Vihtakari, and Amalia Keck.
Dykkerteamet på dette toktet i Arven etter Nansen regi, kom fra NPI og fra venstre: Haakon Hop, Peter Leopold, Mikko Vihtakari, and Amalia Keck.

Det dype mørkeblå havet i Arktis

En vitenskapelig dykkers beretning om livet under vann.

Støyen og stresset har stoppet opp et øyeblikk. Jeg er under en is-rygg i Polhavet. Det er 15 meter havis over meg og rundt 3000 meter vann nedenfor. Verden rundt meg er dypblå bortsett fra noen hvite flekker av is og avgrunnen med svart vann under meg. Stillhet. Ensomhet. Kjærlighet. Jeg lar fantasien løpe og tenker på alle skapningene som kan svømme under meg i mørket. En hvalross var observert bak skipet vårt rett før jeg gikk i vannet. Kanskje kommer hvalrossen og sjekker ut hva jeg er? Eller svømmer håkjerringer et sted der nede? En gigantisk blekksprut eller en russisk ubåt?



Her ser du forfatteren, Mikko Vihtakari, samle inn isalger med en “slurp gun”
Her ser du forfatteren, Mikko Vihtakari, samle inn isalger med en “slurp gun”

Jeg er alene. Så alene og langt borte fra alt som er praktisk mulig for det lille mennesket som jeg er. Langt borte fra land. Nærmere Nordpolen enn en by. Bare 30 meter fra dykkhullet vårt. Vannet er -0,9°C, en grad varmere enn i går. Det er så mange steder jeg kunne være akkurat nå: hjemme, i varmen om bord på forskningsfartøyet vårt, et sted på en tropisk øy, og det er så mange øyeblikk som har ført meg hit. Likevel vil jeg ikke bytte dette stedet og øyeblikket for noen av dem. Alt jeg vil er å leve dette øyeblikket til det fulle. Jeg vil være akkurat her, akkurat nå. Jeg føler meg varm, glad, fornøyd og litt redd. Levende, med andre ord.

Jeg ser meg rundt og ser titalls forskjellige arter rundt meg. Jeg kan nevne de fleste av dem. Jeg kan også visualisere interaksjonene rundt meg: hvem spiser hvem, hvordan ente disse artene opp hit og hva gjør de for å overleve. Jeg ser Beroe cucumis, en agurkformet manet gå forbi i strømmen. Mertensia ovum, en annen manet, som spiser hoppekreps som Calanus glacialis og blir spist av Beroe cucumis. En amfipod (tangloppe), Apherusa glacialis, som kryper på isen foran meg. Den spiser dødt organisk materiale, isalger og noen ganger hoppekreps, og spises av polartorsk og andre isamfipoder. Små samlinger av brune alger som svever forbi, og minner om at vi er her i en veldig spesiell tid på året - våroppblomstringen. Næringskjeden danner et sammenvevd nettverk som fletter sammen de fysiske prosessene i store blå dypet. Atlanterhavsstrømmen bringer varmt vann (2-3°C) og atlantiske arter, som hoppekrepsen Calanus finmarchicus, inn i det arktiske bassenget. Polar overflatelag, en motstrøm, frakter kaldt vann , havis og arktiske arter sørover. Havisen kolliderer underveis og danner store is-rygger slik som den jeg har over meg. Amfipoder, dyreplankton og polartorsk lever i hulrommene på isen. Et helt økosystem som pleide å være mer mangfoldig for bare et tiår eller to siden. Med smeltende havis endres også det økosystemet knyttet til havisen.


En dykker med sugepumpe under isen en plass i det dype blå arktiske havet
En dykker med sugepumpe under isen en plass i det dype blå arktiske havet

Det er for slike øyeblikk som dette jeg elsker jobben min ekstra mye. Jeg elsker havet, jeg elsker Arktis, jeg elsker kunnskapen om denne utrolig vakre verdenen jeg har samlet gjennom årene. Dette er grunnen til at jeg ønsket å bli marinbiolog. Dette er grunnen til at jeg har sittet utallige timer på kontoret og stirret på dataskjermen, lest, skrivet, programmert og regnet statistikk. For å komme hit måtte jeg ta en doktorgrad, gå på en kommersiell dykkerskole og vie livet mitt til dykking og marinvitenskap. For å kunne glede meg over dykkearbeidet, må jeg trene nesten hver dag. Alt dette for korte øyeblikk som dette, og - for en gangs skyld - angrer jeg ikke på en eneste beslutning jeg har tatt. Akkurat nå er jeg den mest privilegerte personen på denne planeten.



<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Mertensia ovum</span> har tentaklene klare få fange noen deilige, utvalgte (og uheldige) hoppekreps.
Mertensia ovum har tentaklene klare få fange noen deilige, utvalgte (og uheldige) hoppekreps.

Vi er på et Arven etter Nansen tokt for å studere hvordan økosystemet og miljøet i det nordlige Barentshavet og det sørlige Polhavet endres i løpet av året. Vi har dykket og samlet prøver på flere stasjoner under vår reise gjennom havisen med forskningsfartøyet Kronprins Haakon. Å jobbe som vitenskapelig dykker ombord inneholder for det meste andre aktiviteter enn selve dykkinga. Arbeidsdagene har vært lange. Vi har brukt mye tid på å vedlikeholde og bære utstyr rundt omkring på skipet. I kulde og vintervær må vi ut å bære og rigge utstyr på isen. Den kalde vinden og frysende temperaturer gjør alt mye vanskeligere enn lengre sør. Vi har laget dykkhull i 1,5 m tykk havis. Når vi endelig får en dykker i vannet, må man fungere som et linemann for andre dykkere, hjelpe til på overflaten med å ta imot prøver og koordinere oppsetting av eksperimenter under isen. Når man skal dykke, har man ikke tid til å se deg rundt fordi jobben er å være så effektiv som mulig under vann. Det er den siste dagen i dykkerekspedisjonen vår, og vennene mine har gitt meg et øyeblikk av fred alene under havisen i Polhavet langt, langt borte fra alt. Kommunikasjonssystemet vi bruker er for en gangs skyld stille, og for det er jeg evig takknemlig.

Amalia, Peter and Håkon lager et dykkehull i den 1,5 tykke isen i kaldt vintervær. På Svalbard så blir været målt i hva en trenger å ha på seg den dagen. Denne dagen var det en “Balaclavadag”
Amalia, Peter and Håkon lager et dykkehull i den 1,5 tykke isen i kaldt vintervær. På Svalbard så blir været målt i hva en trenger å ha på seg den dagen. Denne dagen var det en “Balaclavadag”

Som tilfellet er med det meste, er stillhetens øyeblikk i det dypblå polhavet over altfor tidlig. Høyttalerne på øret mitt lager lyd og forteller meg at jeg skal komme tilbake i jobb. Det er fortsatt mange prøver å ta. Jeg puster inn og ser på det dypblå ishavet rundt meg for en siste gang. Jeg gjemmer dette minnet i hjertet mitt og tar det med meg til overflaten. Øyeblikket kan være forbi, men jeg vil huske det resten av livet i håp om at det vil komme mange flere slike øyeblikk. Dette er hva jeg lever for.


Mikko Vihtakari er forsker ved Havforskningsinstituttet og jobber med dyphavsarter og bruskfisk (Hai og skater). Mikko har arbeidet og dykket i Arktisk i 15 år. Han er innleid av Norsk Polarinstitutt for å delta i dette toktet i Arven etter Nansen regi.


Oversetting: Charlotte Stark, UiT / korrekturlesing: Anette Wold, NPI


Powered by Labrador CMS