fellestokt arctos & aen
En reise over Polarfronten
I løpet av de første to dagene i Barentshavet fullførte vi kryssingen av Polarfronten, hele veien fra det varme saltholdige atlantiske sjøvannet i sør til det kalde ferske arktiske sjøvannet i nord.
Den eksakte beliggenheten der disse to veldig forskjellige vannmassene møtes kan ikke sees med det blotte øyet, og derfor var vi avhengige av å gjennomføre målinger av temperatur og saltholdighet. For hver 25 kilometer langs vår valgte rute eller transekt, stoppet vi skipet og senket en såkalt Conductivity-Temperature-Depth (CTD) ned i vannet. Denne sensoren målte blant annet temperaturen, saltholdigheten og dybden i vannet fra overflaten til bunnen mens den ble senket ned fra skipet.
Vi satte også ut selvstyrte eller autonome fartøy ut i sjøen. En type var Seaglidere som ved hjelp av monterte sensorer målte de samme parameterne som CTDen mens de dykket ned mot sjøbunnen og kom opp igjen til overflaten. I tillegg målte Seagliderene lyd i sjøen for a registrere marine pattedyr og andre lydkilder. Hver gang Seagliderene kom opp til havoverflaten, sendte de innsamlede dataene til forskere via satellitter. En annen type selvstyrte fartøy som vi satte ut var Sailbuoyer. Disse fartøyene anvendte vindenergi til forflytning og solenergi for å drive instrumentene ombord. Med en Acoustic-Doppler-Current-Profiler (ADCP) og en echo sounder gjennomførte Sailbuoyene målinger i de øverste 100 meterne av havet, og sendte også de innsamlede dataene via satellitter. De autonome fartøyene, to Seaglidere og to Sailbuoyer, ble satt ut under ledelse av Akvaplan-niva og med finansiell støtte fra Equinor.
På vår første sørligste stasjon eller lokalitet målte vi relativt varmt (+2˚C) atlantisk vann i alle dybder og var derfor sikre på at vi befant oss sør for Polarfronten. På noen stasjoner lengre nord derimot, viste det øverste vannlaget kaldere og ferskere vann, et tegn på at vi nærmet oss det arktiske sjøvannet og kanskje også hadde nådd Polarfronten. Vi måtte imidlertid fortsatt sammenlikne målingene med flere stasjoner for å vite dette med sikkerhet. De siste sjøiskartene viste at vi kom til å møte på sjøiskanten langs transektet vårt, og fra brua der kapteinen styrer skipet, kunne vi skimte en hvit kant langs horisonten. Seaglidere og Seabuoyer kan ikke operere i sjøis, og vi ønsket derfor å sette dem ut på god avstand fra sjøiskanten. Utsettingen gikk knirkefritt og vi kunne vinke farvel til de fire selvstyrte fartøyene mens vi satte kurs mot sjøiskanten og neste stasjon langs vårt oppsatte transekt.
Den hvite kanten langs horisonten kom nærmere og nærmere, og plutselig var vi omgitt av små isbiter og større isflak. Vi kunne høre den rungende lyden av skipet som banet seg vei gjennom isen. Resultatene fra CTD-målingene viste nå tydelig at vi bevegde oss inn i arktisk sjøvann, temperaturen og saltholdigheten var lavere og viste liknende verdier på alle dybder. Sjøiskanten følger ikke nødvendigvis Polarfronten, den beveger seg lengre nord på sommeren og lengre sør på vinteren og følger den sesongbaserte varierende lufttemperaturen. Likevel kan lokale og kortvarige vindtilstander skyve sjøiskanten i ulike retninger, noe som kanskje kan ha skjedd her hvor nordavinden hadde skjøvet iskanten lengre sør. På kvelden nøt vi den fantastiske utsikten over det isdekte havet og arktiske fugler som ismåker fløy rundt skipet. Plutselig oppdaget noen en isbjørn langt borte i det fjerne, og senere oppdaget vi enda en. Vi kunne nå tydelig se en binne med en unge vandrende fra isflak til isflak. For et vakkert syn og en ordentlig velkomst til den arktiske siden av Polarfronten. Vi hadde nå tydelig observert, både gjennom målingene våre og gjennom egen visuell erfaring, den klare forskjellen sør og nord for denne barrieren. Vi gledet oss nå til å undersøke biologien langs transektet nærmere på returen sørover.
