I dag er det hav i Barentshavet, men for over 10 000 år siden lå det et stort isdekke der som på sitt mektigste var over to kilometer tykt. Se for deg en hvitdekt massiv isbre så langt øye kan se. Hvis du besøker en isbre i dag ser du ofte gråaktige grushauger ligge foran breen. Det er fordi isbreer fungerer litt som skikkelig saktegående bulldosere. De beveger seg rolig framover mens de graver seg ned i underlaget og røsker med seg stein, grus og sand. Disse sedimentene blir så avsatt både under og foran breen i store hauger, og geologer kaller disse landformene for morener. Når breen smelter vekk blir disse moreneryggene liggende igjen som tydelige spor i landskapet, og bevis på at området en gang har vært dekt av en isbre. Akkurat slike morenerygger etterlot også det store isdekket som lå over Barentshavet. I dag finner vi dem helt ned på 600 meters vanndyp. Formen til de forskjellige moreneryggene og plasseringen av disse forteller noe om hvordan brefronten trakk seg tilbake, eller om den rykket framover. Dette kan hjelpe oss med å forstå hvordan bresmeltinga og tilbaketrekninga av det store isdekket som lå i Barentshavet var da det ble varmere og istida var over.

Over moreneryggene ligger det et lag med leire. Denne marine leira er avsatt etter istida og har blitt fraktet ut i havet av elver, vind og havstrømmer. Sakte men sikkert har den regnet ned gjennom vannsøyla og lagt seg på havbunnen. For å studere denne leira og sedimentene fra moreneryggene, kan vi hente de opp ved å bruke en gravitasjonsprøvetaker. Gravitasjonsprøvetakeren består av et jernrør med et tungt lodd på toppen som senkes ned mot havbunnen. Litt over havbunnen slippes den ned slik at den graver seg inn i havbunnen, og fanger sedimenter inne i jernrøret. Etterpå heises hele kjernen opp på dekk, klar til å bli undersøkt. Det er blant annet dette maringeologer og toktdeltakere på Nansen paleotoktet til det nordlige Barentshavet gjør. Når jernrøret med sedimenter endelig kommer opp på dekk stadfester toktlederen alltid henrykt «Jeei, vi har fått leire!», mens mannskapet til forskningsfartøyet Kronprins Haakons smiler lurt og rister litt på hodet over entusiasmen. Entusiasmen kommer av at disse sedimentene inneholder mye viktig informasjon om hvordan klimaet har utviklet seg de siste 10,000 år, og dette er viktig å forstå for å bedre kunne forutsi hvordan klimaet vil utvikle seg i framtida.

Dagens klimaendringer påvirker særlig de nordlige og sårbare områdene i Barentshavet og Polhavet. Derfor er dagens Nansen paleotokt med forskningsfartøyet Kronprins Haakon gull verdt, siden det vil bidra til å øke vår forståelse av konsekvensene av disse raske klimaendringene. Fortell gjerne dette til en klimaskeptisk onkel nær deg.