Det buldrer i skroget idet forskningsskipet FF «Kronprins Haakon» bryter seg gjennom havisen nord i Barentshavet. Lange lyskjegler stuper inn i vintermørket og tegner store, hvite ellipser i møte med isoverflaten. Forskere og personell fra fem norske og to utenlandske forskningsinstitusjoner er på tokt i et område som sjelden får besøk av mennesker på denne tiden av året.

Barentshavet ligger langt mot nord, på kontinentalsokkelen mot Polhavet. Allikevel påvirkes det av den globale havsirkulasjonen som transporterer vann, varme og næringsstoffer gjennom verdenshavene. Havstrømmer fra sørvest har med seg varme vannmasser fra Atlanterhavet, og gjør at det som regel alltid er isfritt mellom Finnmarkskysten og Bjørnøya. Lengre nord, i området øst for Svalbard hvor forskningsskipet nå befinner seg, er havet som regel kaldere og ofte dekket av is. Derfor er det mer krevende å utføre målinger her, og det er kun isbrytere som kan ta seg frem hele året.

Det er kaldt og stille i mørket utenfor skipet, men om bord er det hektisk aktivitet. Datainnsamling, planlegging, montering av utstyr og analyser av vannprøver foregår hele døgnet. Det finnes få målinger fra dette området i vintersesongen, og toktdeltagerne er opptatt av å samle inn så mye data som mulig. Fra akustiske instrumenter montert i skroget og fra instrumenter som senkes ned i dypet samles informasjon om hva som foregår under skipskjælen. I tillegg settes instrumentrigger ut i nøkkelposisjoner på havbunnen slik at forskerne kan studere variasjoner i havet over lengre tid.

FF «Kronprins Haakon» seiler videre nordover og etterlater seg ei flenge i isdekket som snart vil lukke seg igjen. Samtidig, hundrevis av meter ned i havet, aktiveres måleinstrumenter som skal forsette å samle inn data lenge etter at forskerne har gått i land. Frem til instrumentene hentes opp om et års tid, kan vi bare spekulere på hva de vil fortelle fra sitt opphold dypt der nede under isen.