Det er vanskelig å få målinger fra Polhavet og Barentshavet gjennom et helt år. Ganske enkelt av praktiske og økonomiske årsaker, man kan ikke være der ute med et skip hele tiden. Så i stedet setter vi ut måleinstrumenter på såkalte rigger. På bunnen ligger et tungt anker (de berømte tog-hjulene). Koblet til dette er en utløsermekanisme, i prinsipp en krok vi kan «snakke med» når vi ønsker riggen opp. Og festet til kroken igjen er et langt og veldig sterkt Kevlar tau som alle måleinstrumentene er festet til. For at tauet skal strekke seg oppover i vannsøylen fester man i tillegg flytekuler av glass eller stål på ulike dyp langs tauet, samt helt i toppen. I Arktis, hvor sjøis eller til og med isfjell kan komme drivende over riggen, avsluttes tauet godt under overflaten, og den øverste flytekula ligger på 20 meters dyp eller mer.

Instrumentene på riggen er programmerte til å måle med bestemte intervaller for den perioden de står ute i vannet – og denne perioden kan være alt fra uker til et par år. På denne måten får vi data uten å måtte være på havet selv – dersom vi får riggen tilbake! Når vi kommer tilbake til stedet riggen ble satt ut, for å ta den opp, er det mest spennende øyeblikket når vi forsøker å se riggen med ekkoloddet ombord i båten, og å snakke med utløseren for å se og høre om den fortsatt er der. Det sendes så en kommando for å få utløseren til å slippe ankeret, og flytekulene sørger så for at tauet med alle instrumentene flyter opp til overflaten hvor vi kan plukke dem opp.

Rigg-operasjoner – utsetting og gjenopptaking – er risikabelt. Det er tunge vekter (et tog-hjul veier rundt 1000 kg), store kraner og vinsjer, og mye tau involvert. Derfor er det kun folk som er direkte involvert i prosessen som er ute på dekk, alle andre må holde seg unna. Sikkerhetsutstyr som hjelm og ståltupp-sko er selvfølgelig obligatorisk. Den beste garantien for trygg utsetting er imidlertid et erfarent mannskap. Det er de som er trent til å operere kraner og vinsjer. Det er mannskapet sammen med rigg-ingeniørene som har den mest utfordrende jobben, vi forskere får stort sett bare hjelpe til med å gi og ta imot de mindre instrumentene, eller vaske dem. Ellers holder vi oss unna inntil alt er trygt på plass.

Alt blir enda mer spennende med sjøis og polarnatta, særlig når vi skal få opp en rigg. Sjøisen er i konstant bevegelse på grunn av vind og strømmer. For å kunne lykkes med å få riggen til overflaten lager skipet et hull i isen først. Men dette kan raskt bli fylt igjen av sjøis som driver inn! Vi sjekker derfor først drift-retning, vindforhold, og strømforhold hele veien fra overflaten og så langt nedover i dypet som strømmålerne ombord i båten kan måle. Så krysser vi fingrene for at vårt estimat om hvor riggen bør sprette opp er riktig, og at hullet er stort nok. Noen av riggene er utstyrt med strobelys som gjør det enklere å se dem i mørket. Men de fleste har ikke det, og vi må stole på at skipets lyskaster når langt nok, samt synet til alle på broa. Dette er en virkelig laginnsats, noe vi må huske mens vi venter utålmodig på å få kloa i dataene som instrumentene har samlet inn.

Og når det gjelder tog-hjulene - så er de dømt til å bli liggende igjen på havets bunn og sakte ruste bort.