Utbredelsen og tykkelsen av sjøisen i Arktis har endret seg mye de siste årene, og dette påvirker verdens hav- og atmosfæresirkulasjon. Endringen av sjøis i Barentshavet på vinterstid er den mest tydelige endringen i sjøis som hittil er observert i Arktis. Kunnskap om dagens endringer er basert på observasjoner av sjøis fra de siste tre århundrer nedskrevet i skipsdagbøker og direkte satellittobservasjoner over de siste 40 år.

Disse observasjonene dekker et relativt kort tidsrom og for å etablere bedre referanseverdier for variasjoner av sjøis i Barentshavet rekonstruerer vi hvor det har vært sjøis i Barentshavet flere tusen år tilbake i tid. Dette gjør vi ved å identifisere fossilt plankton og ved å gjøre geo/biokjemiske analyser av havavleiringer på et lite utsnitt av havbunnen, en sedimentkjerne. For å etablere disse referanseverdiene må det brukes flere metoder. Sammensetningen av fossilt plankton er avhengig av mange miljøfaktorer som for eksempel tilstedeværelsen av sjøis, og viser dermed påvirkningen fra sjøis på havmiljøet tilbake i tid. Vi har identifisert en såkalt «biomarkør» kalt IP25, som stammer fra en bestemt alge som bare finnes i sjøis. I tillegg er det brukt andre karakteristiske geokjemiske data som alle reflekterer sjøis.

Ved å kombinere de geokjemiske parametere sammen med IP25 viser analysene ikke bare om det har vært sjøis på en plass eller ei, men det kan også estimeres hvor mye sjøis som finnes på våren. Det gjøres også DNA analyser av havavleiringene. En ny metode under utvikling viser at når alger fra sjøis løses opp og etterlater sitt DNA i havavleringene, kan funn av DNAet brukes til å rekonstruere utbredelsen av sjøis i Barentshavet tilbake i tid.