Hvordan tar vi sedimentprøver fra havbunnen?

Published

På dette Nansentoktet ønsker vi å samle inn sedimentprøver fra havbunnen. Dette omfatter både sedimenter som avsettes i dag, og avleiringer som er opp mot 10,000 år gamle. For å kunne hente opp materiale som strekker seg over såpass store alderspenn må vi ta i bruk ulike typer prøvetakere.

«Gravity-prøvetaker» på dekk. Metallrøret er 6 meter lang. (Foto Katrine Husum)
«Gravity-prøvetaker» på dekk. Metallrøret er 6 meter lang. (Foto Katrine Husum)

For den øverste halvmeteren med avleiringer bruker vi en prøvetaker som kalles «multicorer», eller «flerprøvetaker» på norsk. Denne består av en ramme med fire plastrør som senkes til havbunnen. Så snart rammen treffer bunnen presses fire plastrør ned i sedimentene, og det føres en svingarm inn under disse som forhindrer at sedimentene faller ut når prøvetakeren heves om bord på dekk.

Disse prøvene er rundt 40 centimeter lange, og gir oss full kontroll på overgangen mellom sjøvann, havbunn og de øverste avleiringene. Lengre kjerneprøver på opptil seks meter får vi med prøvetakere som har tunge lodd på toppen (på flere hundre kilo). Disse kaller vi for gravitasjonsprøvetakere da de bruker gravitasjonen, altså vekten av loddet, til å presse seg ned i sedimentene. Hvis vi ønsker enda lengre sedimentprøver kan vi ta i bruk en Calypsoprøvetaker, der et stempel inne i prøvetakeren skaper et vakuum som sedimenter suges inn i.

De ulike prøvetakerne veier fra 650 kilogram («multicorer») til to tonn (Calypso). Dette betyr at vi må bruke avanserte vinsjer og kraner for å få utstyret over rekka og ned til havbunnen. Våre prøvetakningsstasjoner kan i tillegg være på vanndyp opp mot 4000 meter, og vi må derfor bruke lange kabler for å nå helt ned. Mannskapet på båten styrer denne operasjonen, men så snart prøvetakerne er sikret på dekk går forskerne i gang med merking av prøvene og videre analyser på disse.

Kronprins Haakon har flere avanserte laboratorium med topp moderne instrumenter, og vi kan derfor starte på dette arbeidet så snart vi har åpnet kjerneprøvene. Her ser vi etter forskjeller i avleiringsmønstre, som for eksempel fargeforskjeller og endringer i tekstur til sedimentene. Vi velger også ut skjellmateriale som vi senere kan sende til radiokarbondatering.

Etter toktet vil det bli tatt ytterligere prøver fra kjernene som vil bli videre analysert. Ved å sammenlikne verdier fra de øverste avleiringene med de dypere delene kan vi derfra vurdere endringer av havbunnsmiljø og klima gjennom de siste 10,000 år og etablere referanseverdier for klimasystemet.