Autonome undervannsroboter, som glider, hjelper forskerne med å kartlegge hvor mye varmt atlanterhavsvann som kommer inn i Polhavet. Før gliderne settes ut i havet kreves det mye skruing og programmering. [Foto: Rudi J. M. Caeyers, UiT / The Nansen Legacy]
Autonome undervannsroboter, som glider, hjelper forskerne med å kartlegge hvor mye varmt atlanterhavsvann som kommer inn i Polhavet. Før gliderne settes ut i havet kreves det mye skruing og programmering. [Foto: Rudi J. M. Caeyers, UiT / The Nansen Legacy]

Mens jeg venter på is

Publisert

Et hovedmål med Arven etter Nansen-toktet er å studere den lite undersøkte nordlige delen av Barentshavet.

Denne delen er i motsetning til den sørlige delen av Barentshavet dekket av sjøis, og mange av forskerne om bord skal jobbe nettopp på isen. Min oppgave under toktet er å sikre at isarbeidet foregår på en trygg og god måte, både med hensyn til sprekker i isen og dersom vi får isbjørn på besøk.

Inntil vi er fremme i isen bruker jeg ventetiden til å forberede toktdeltakerne på hva vi kan vente oss når vi kommer frem, og jeg er samtidig så heldig at jeg får hjelpe til der det trengs en ekstra hånd.

Så langt har jeg tatt imot fangst fra en trål, lært meg å klargjøre et måleinstrument for å måle surhetsgraden (pH-verdien) av sjøvann, og ikke minst vært med på å sjøsette to gildere, som er torpedolignende undervannsroboter.

Gliderne kom pakket i store kasser og krevde litt montering samt igangkjøring av software for initiering og sjøsetting. Disse gliderne skal patruljere havområdene i Framstredet og Barentshavet og samle data. Målet er å kartlegge hvor mye varmt atlanterhavsvann som kommer inn i Polhavet.

Gliderne styres av piloter som sitter i Bergen, og kommuniserer med disse over iridiumsamband. Som jeg har forstått det går gliderne ned på bunnen og opp igjen, og når de er oppe i overflaten ringer de Bergen og avlegger rapport; med andre ord så sender de prøvedata til en datamaskin i Bergen hvor pilotene siden kan lese av og analysere disse.

Det er ganske utrolig å ligge på et skip midt ute i Barentshavet, og på den ene siden ha piloten på telefon fra Bergen, mens jeg på den andre siden har en glider som under klargjøring for launch sender data til piloten. Piloten bekrefter mottak av data og godkjenner at glideren er klar til sjøsetting.

Utsetting av en glider fra om bord forskningsskipet «Kronprins Haakon». (Foto: Rudi J. M. Caeyers, UiT / The Nansen Legacy)
Utsetting av en glider fra om bord forskningsskipet «Kronprins Haakon». (Foto: Rudi J. M. Caeyers, UiT / The Nansen Legacy)

Selve sjøsettingen foregår med hjelp fra dekksmannskapet og kran. Glideren er ca. 170 cm lang og veier et sted mellom 50-70kg. Den står allerede på høykant i en krybbe som er satt opp mot båtsiden.

Mannskapet legger en tauslynge rundt halen på glideren, mens vi støtter den idet den løftes klar av krybben. Den er ganske ømfintlig, og vi er forsiktige så den ikke skal bli skadd under løfteoperasjonen. Den heises deretter ut over skipssiden og senkes forsiktig ned i vannet. Der blir den liggende og vente på kommando fra piloten.

Etter sjøsetting fikk vi beskjed fra pilotene at begge gliderne hadde foretatt flere testdykk og fungerte slik de skulle.

Den største æren her bør gå til de som på forhånd har sørget for at glideren er programmert riktig, at batterier og kabling er i orden og at alle kontroller virker slik de skal. De har også skrevet gode protokoller til oss på dekk, som er enkle og utførlige, noe som er avgjørende når man ligger på et gyngende skip langt fra land.

Det skal lite til for å velte et slikt lass, og takket være flinke folk både på land og på dekk gikk alt som planlagt – takk til dere alle for å gjøre vår jobb på båten så enkel som mulig!