Selv skitt fra land ender på havbunnen til sist. Faktum er, at grunnen under havet er kritisk for opprettholdelsen av en sunn planet. De færreste innser dette, ettersom naturdokumentarer om havet vanligvis bokstavelig talt har et mer nyvasket fokus. Og, det skal jeg innrømme, mudder, skitt og grums er ikke særlig karismatisk. Selv mine kollegaer ombord er hysterisk redde for å sette foten i min lab, eller å befinne seg på dekk når det foregår havbunnsprøvetaking. Men om du er villig til å skitne til hendene, åpnes en helt ny verden opp. Havbunnen og dyrene som lever der kalles med en fellesbetegnelse for bentos, og utgjør et av de største og mest varierte leveområder på planeten.

Mat er bokstavelig talt dritbillig, ettersom en vanlig fødeadferd hos bentos er å hive innpå med skitt og leve på det organiske materialet som er innbakt i skitten. Andre dyr filtrerer vann og spiser alt som fester seg på deres biologiske siler.

På samme måte som på land, kryper eller spaserer bentos på overflaten av havbunnen, eller de graver tuneller i selve havbunnen. Denne adferden bringer karbon fra havbunnsoverflaten og dypere ned i sedimentet. Karbonet er dermed sikret mot å bli vasket vekk av passerende havstrømmer, og blir i stedet lagret under (hav)bakken.

På en global skala har dette en enorm effekt. Havbunnen er stedet hvor karbon stedes til hvile og forblir innelåst, og forhindret fra å vende tilbake til atmosfæren. Dyphavet er faktisk det største karbonreservoaret i verden. Med andre ord, alle disse skitne dyrene er nødvendige for å opprettholde karbonbudsjetter og forhindre en galopperende drivhuseffekt.

Så, selv om jeg og resten av bentos-teamet i Arven etter Nansen har en skitten jobb, går vi metodisk til verk med grumset.