Når havvann med forskjellige egenskaper som temperatur, saltinnhold og tetthet møtes, danner de en «front». Havfronter er ofte rike på produktivitet og marint liv, med høye dyreplankton- og fiskelarver. Dette gjør fronter attraktive for fiskefartøyer av åpenbare grunner. I Barentshavet, i farvannet øst for Svalbard, møtes vann av arktisk opprinnelse og vann av atlantisk opprinnelse. Barentshavets polare front skiller det kalde og friske polarvannet fra varmt og saltvann i Atlanterhavet.

I en oppgave fra Arven etter Nansen-prosjektet tar vi sikte på å forstå hvordan de to frontene blandes, hva som kontrollerer frontenes plassering og bevegelse, og hvordan fysikk og marin kjemi og biologi samhandler. Vi følger Nansens fotspor og gjør observasjoner og målinger av høy kvalitet.

Går glipp av verdifull data på grunn av kommersiell fiske

Tidene forandrer seg, og vi bruker i dag avanserte instrumenter installert på fortøyningslinjer, på roboter/glidere (selvgående farkoster under vann) og på skip, og måler alt i fra små virvler av turbulens til større bevegelser. Ikke overraskende er kommersielle fiskefartøy opptatt av å besøke og tråle på de samme stedene vi planlegger å samle inn data. Da vi nærmet oss den planlagte posisjonen for å sende ut glideren, var det ikke mindre enn fem trålere som patruljerte på stedet! Vi flyttet mållinjen vår til et nytt trygt sted.

Men hva med fortøyningene som vi legger ut og som er ment å være ute i vann i helt ett år? For å fange opp ukentlige/månedlige/sesongmessige variasjoner av havstrømmer, temperatur og saltinnhold, valgte vi nøkkelsteder for å sette ut stasjonene våre. Hver stasjon er forankret til bunnen og strekker seg fra havbunnen til ca. 15 m dybde, instrumentert med et antall batteridrevne sensorer som blir holdt av oppdriftskuler.

Slike instrumenter forteller ofte en historie som ikke kan realiseres fra korte forskningstokter. For å velge fortøyningssteder, tegnet vi kart som viser fiskefartøyets tetthet i regionen. Dette varierer fra år til år, men budskapet er klart: det er ikke et eneste trygt sted for fortøyningene våre!

Jeg antar at våre glidere er "tryggere" fordi de er et bevegelig mål. De profilerer seg fra overflate til havbunn når de beveger seg sakte langs et stykke hav. Men det oppstår uansett et dilemma for oss. Skal vi ta risikoen og la instrumentene våre være i vann til neste høst, eller skal vi gi opp spennende observasjoner og heller hente inn verdifulle data i vårt kommende vintercruise i februar, før livet begynner å blomstre i Barentshavet på våren? Selv om vi har gjort tiltak som å informere myndighetene og installere sendere på bøyene for nødhenting, er dette fortsatt et selvmordsoppdrag.