Arktisk sjøis utstråler renhet. Men også her finner man menneskeskapte kjemiske stoffer, som påvirker livet i havet og i isen. [Foto: Lena Seuthe, UiT / The Nansen Legacy]
Arktisk sjøis utstråler renhet. Men også her finner man menneskeskapte kjemiske stoffer, som påvirker livet i havet og i isen. [Foto: Lena Seuthe, UiT / The Nansen Legacy]

Så hvitt og pent, men ikke rent?

Publisert

Akkurat nå stevner jeg nordover mot et av de mest fjerntliggende områder på planeten for å studere hvordan det står til der. Jeg gjør dette sammen med 35 andre forskere fra hele verden, pluss et skipsmannskap på 19, ombord i forskningsisbryteren «Kronprins Haakon».

Fra de minste skapninger i det dypeste dypet, til de større fiskene som svømmer i overflaten i Polhavet - vi skal undersøke dem alle. Håpet er at denne gruppen av internasjonale eksperter skal makte å skrelle av havoverflatelokket og utforske det som finnes nedover i havdypet. Noen håper å oppdage helt nye arter av bakterier, noen skal studere sesongvariasjoner i biodiversitet i dyre og plantesamfunn, atter andre søker å bedre vår forståelse av de globale havstrømmenes mønstre.

Dette er tidkrevende og vanskelige oppgaver, men helt essensiell forskning hvis vi skal klare å belyse den globale betydningen av et varmere Arktis. Det har blant annet betydning for å bedre matsikkerheten for verdens befolkning, og for å kunne beskytte de dyr og planter som er mest sårbare overfor fremtidige klimaendringer.

Et spesielt fokus i denne ekspedisjonen er å studere hvordan myriaden av menneskeskapte kjemiske forbindelser transporteres til denne avkroken av en villmark, via både havstrømmer og luftstrømmer. Du spør deg kanskje om dette har noen betydning på et så avsidesliggende sted som Arktis? Saken er, at mange av disse kjemiske forbindelsene er ekstremt motstandsdyktige, det vil si at de ikke brytes ned i naturen, og i tillegg tas de veldig lett opp i kroppen til dyr og planter i havet. Videre fordobler de gjerne sin konsentrasjon oppover i næringskjeden, altså slik at et dyr som spiser en plante eller et dyr som har slike stoffer, får enda høyere konsentrasjon av stoffet i sin kropp og så videre oppover helt til de store pattedyrene, som kan ha ekstremt høye verdier. Når man så vet at disse stoffene er meget giftige, og at de til slutt ender opp i den maten vi elsker å spise hver dag, ja da blir det tydelig at det er viktig å forstå de prosessene som kontrollerer fordelingen av disse forurensende stoffene i miljøet, og effekten de har på biologien i havet.

Den gruppen som jobber med dette ombord i «Kronprins Haakon» i disse dager, økotoksikologi-gruppen, ser på forskjellige ting. Nadja Brun fra Woods Hole Oceanographic Institution i USA, og Fekadu Yadetie fra Universitetet i Bergen, ser på effekter av polyaromatiske hydrokarboner i fiskelever. Denne typen kjemikalier produseres under brenning av fossilt brensel, og er påvist å være kreftfremkallende i mange ulike dyr. Nadja og Fekadu har allerede fanget og dissekert lodde, og tilført loddeleveren det kjemiske stoffet benzo-a-pyren, for å se hvordan levercellene responderer. Julia Giebichenstein fra Universitetet i Oslo måler mengden av perfluorinerte alkylater i sjøvannet for å undersøke om mengden endrer seg gjennom sesongen, altså om det er forskjell på sommer, høst, vinter og vår. Denne type stoffer brukes mye over hele verden i industriell prosessering av fluorpolymerer som for eksempel Teflon®, som brukes i belegg i stekepanner så maten ikke skal sette seg fast under steking, og for å gjøre dine favoritt-turklær vanntette. Til slutt har vi meg, Jack Garnett, fra Lancaster Universitet i Storbritannia. Jeg er del av et britisk forskningsprogram, the Changing Arctic Ocean, og har fått være med på Arven etter Nansen toktet for å utforske effekter av perfluorinerte alkylater i de isdekte områdene av Arktis. Jeg håper å få tatt prøver av både snø og havis for å få ny informasjon om disse stoffenes rolle i tilførsel og sirkulering i det Arktiske systemet. Det endelige målet med disse ulike studiene som gjøres ombord i «Kronprins Haakon» er å sammenstille alle våre resultater, slik at vi kan få en mer helhetlig vurdering av det levende Barentshavet, og også å kunne vise hvorfor det er så viktig å studere forurensende stoffer i Arktis.