Det er en uke siden vi forlot Tromsø. Forskningsfartøyet Kronprins Haakon har veldig raskt blitt vårt hjem, og vi nyter livet ombord. Etter et par dager gjennom tøff sjø er det roligere nå. Rask fart gjennom åpent vann har nå endret seg til rolig fart gjennom is som må brytes for at vi skal passere. Grovt hav førte til at noen av oss ble sjøsyke, men det er nå borte. Stille hav har nå endret seg til stabil støyende is. Å bryte gjennom 40-70 cm tykk is er ikke lydløs, og ørepropper er nå et must i de nedre delene av skipet hvis du vil hvile deg når som helst - dag eller natt - når du ikke jobber.

Selv om man skulle tro at is er is, har jeg oppdaget at havis kan ta mange former, alle like fantastiske og med sine egne egenskaper, som jeg er sikker på at enhver havisfysiker ville være mer enn glad for å forklare. De vakre ustabile pannekakeisformasjonene vi først møtte, har nå blitt en stor overflate av is, enten dekket av snø eller med fantastiske frostblomster. Det ser virkelig ut som en frossen ørken. Når det beveger seg, etterlater skipet et spor med åpent vann, som vil lukkes eller fryse igjen avhengig av vær og isforhold.

Det er mye aktivitet som skjer ombord både på dag og natt, ikke alltid etter naturlige biorytmer, som veldig avhenger av ankomsttid til den nye stasjonen. Prøvetaking av naturlige prosesser om bord ledsages av eksperimentelt arbeid - som for eksempel mitt - som foregår i noen av de mange kjølerommene om bord på skipet.

For mitt arbeid undersøker jeg hvordan organismer reagerer på stressfaktorer på menneskeskapt opprinnelse som forsuring eller oppvarming. Arktiske regioner forventes å oppleve den sterkeste og raskeste forsuring og oppvarming av alle globale hav. Det er ikke godt forstått hvordan arktiske økosystemer vil reagere på disse endringene, og hvordan hans kan påvirke andre økosystemer på jorden.

For å studere dette bruker jeg som modellorganisme arktiske hoppekreps av slekten Calanus. Disse er veldig viktige i arktiske økosystemer, siden de utgjør mer enn 90% av dyreplanktonbiomasse og er mat for mange arktiske arter, inkludert hvaler, fugler og fisk. For undersøkelsene mine ombord tester jeg disse organismenes evne til å takle forskjellige forsuringsnivåer, og jeg gjør det ved å måle respirasjonen til enkelte hoppekreps i et spesielt system jeg setter opp i et kaldt rom i mørket.

På hver stasjon foregår prøvetaking for de forskjellige fagområder og miljøer: biologiske prøver (levende organismer) blir tatt ut av vannet med nett i forskjellige størrelser, vannprøver tas for kjemi, biologi og en hel rekke fysiske parametere og kjerner av havbunnen blir også tatt for observasjon og eksperimentelt arbeid.

Når vår første lange is-stasjon nærmer seg, det vil si den første stasjonen der vi i stor utstrekning vil gå på isen for å ta prøvetaking (biologi, fysikk, kjemi), øker spenningen. Forberedelsene til å arbeide i isen er nå i full gang. Det er mange aspekter som må vurderes før du forlater skipet; sikkerhetsforskrifter sørger for at alt vi gjør på isen er trygt, og testing og kalibrering av utstyr vil sikre at vi får alle dataene vi trenger. Dette krever også et høyt nivå av organisering og koordinering for å få alle til å jobbe som et team.

Hvis ting ikke var spennende nok, så vi mandag ettermiddag den første (av mange, forhåpentligvis) isbjørnen luskende. Kapteinen kunngjorde det gjennom høyttalerne, og vi skyndte oss alle til vinduene på styrbord for å se. To bjørner kom i vår retning. Vi sukket alle med lettelse da vi la merke til at bjørnene virket godt fødde og lekne. Vi så også selene mellom oss og bjørnene, mens de stakk hodene inn og ut av vannet som om de lekte gjemsel med dem. Bjørnene gikk rundt området der selene var og nærmet seg skipet.

De fleste av oss tok på oss varme klær og gikk ut på dekk på skipet. Bjørnene kom nær, observerte og luktet oss, og fortsatte lykkelig reisen. En tredje bjørn - mye større enn de to første - ble oppdaget i samme område og begynte å bevege seg sakte mot oss. Siden vi er i en stram tidsplan, måtte vi imidlertid fortsette reisen videre til neste stasjon. Vi forlot stedet og lurte på hvor disse bjørnene var på vei og hva fremtiden vil bringe for dem.