Havedderkoppen Nymphon stroemi. Se flere bilder av artene som finnes på havbunnen i Barentshavet.
Havedderkoppen Nymphon stroemi. Se flere bilder av artene som finnes på havbunnen i Barentshavet.

Tror du vi vet hvem vi deler denne jordkloden med?
Da tar du feil.

Publisert

Jeg er privilegert. Jeg har jobbet på noen av de mest utilgjengelige steder på jorden, og jeg har sett livsformer som bare noen få kjenner til, og noen som ikke engang har fått et navn enda.

I 2005 kom jeg og min mann over en bitte liten manet som lever i saltkanalene inne i den Arktiske sjøisen, en manet som til da hadde vært ukjent for forskerne. Sammen med en italiensk kollega beskrev vi denne nye arten, og han foreslo til vår overraskelse å oppkalle den etter vår da nyfødte datter. Sympagohydra tuuli (det første ordet betyr fast-sittende livsstadium av manet som lever med is) er nå en av ca. 233 000 vitenskapelig beskrevne arter som finnes i havet (minus bakterier og lignende), og blant de omtrent 1.2 millioner arter som er beskrevet på hele jordkloden.

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange arter som faktisk finnes, men noen forskere mener det sannsynligvis er hundretusenvis, hvis ikke millioner, av ukjente arter som ikke er beskrevet enda. Dette er et ubegripelig stort antall, og det er naturlig å spørre seg hva alle disse artene gjør for noe. Selv om vi ikke kan svare på dette spørsmålet for hver og en art, kan vi være sikre på at de alle er avgjørende for å vedlikeholde de ulike økosystemene på jorden.

Den 22 mai hvert år arrangerer FN den «Internasjonale dagen for biologisk mangfold». På nettsiden for denne dagen kan man lese fra Konvensjonen om biologisk mangfold: «...til tross for våre teknologiske framskritt er vi fullstendig avhengige av sunne og levende økosystemer for vår egen helse, vann, mat, medisiner,...».

Ettersom 70% av jordkloden er dekket av hav, gir det seg selv at det biologiske mangfoldet i havet er viktig. Dette er grunnen til at forskning på marin biodiversitet også er en kjerneaktivitet i Arven etter Nansen prosjektet. Prosjektet har som mål å bygge en kunnskapsbase for bærekraftig forvaltning av det nordlige Barentshavet og det tilgrensende Polhavet i det 21. århundre. I Arven etter Nansen kartlegges biologisk mangfold fra virus til vertebrater, fra nordlige (boreale) områder til Arktis, fra sjøisen til havbunnen, fra vinter til sommer, og fra de grunne sokkelområdene til de dype havbassengene.

De fleste av de store vertebratene, slik som fisker, sjøpattedyr og fugler, er selvfølgelig kjente. Imidlertid er ikke alltid utbredelsen til disse, det vil si nøyaktig hvor og når de oppholder seg på ulike steder, like godt kartlagt. Men mange av de mindre evertebratene – og da særlig de mikrobielle organismene – er enda ikke beskrevet. I siste instans er det summen av alle artene som bygger opp under produktiviteten og hvordan økosystemet fungerer.

Mange forskere fra ulike institusjoner bidrar til å studere biologisk mangfold i Arven etter Nansen. Professor Bente Edvardsen og hennes gruppe ved UiO jobber med å kombinere moderne molekylære metoder og tradisjonelle morfologiske metoder for å kartlegge mangfoldet av bittesmå alger. Allerede etter kun to tokt med innsamling av materiale i det nordlige Barentshavet har de oppdaget flere nye arter. Dette illustrerer hvor lite vi vet om det faktiske antallet av arter i Arktiske farvann.

Og om det å kjenne antall arter er utfordrende nok, er det allikevel ikke tilstrekkelig dersom målet er å forstå hvordan et økosystem som det nordlige Barentshavet er strukturert og fungerer. For dette kreves det også at man kjenner til hvilken rolle hver art har, for eksempel hva den spiser, hvem spiser den, og hvordan tilpasser den seg sitt miljø? Også for dette formålet kan molekylære metoder benyttes. Førsteamanuensis Anna Vader på UNIS, for eksempel, kobler arter til deres økologiske funksjon, det vil si hva arter gjør, ved å dekode deres molekylære sammensetning. Som for alle vitenskapelige metoder kan ikke de molekylære metodene svare på alt, så vi kombinerer derfor disse med utfyllende eksperimentelt arbeid og timevis med kikking i mikroskopene.

Hvordan skal vi så klare å vekke entusiasme hos våre barn eller foreldre eller hvem som helst, for biologisk mangfold hos bittesmå Arktiske alger, eller Arktiske fisker som aldri vil havne i noe akvarium? En DNA sekvens alene vil ikke fungere. Vi må vise hvordan det fantastiske biologiske mangfoldet i havet ser ut ved å bruke bilder og video.

Men selv i en tid hvor hver mobiltelefon har et kamera er det ikke helt enkelt å dokumentere hvordan arter i det iskalde Arktis virkelig ser ut. For bittesmå organismer kreves et kraftig mikroskop. Postdoktor Luka Supraha ved UiO bruker et skanningelekronmikroskop for å ta bilder av alger som er mindre enn diameteren på et hårstrå.

For større organismer er det viktig å ta bilder av levende eksemplarer, for å få med farger og vitalitet. Arven etter Nansen jobber derfor med biolog og naturfotograf Fredrik Broms, som for tiden dokumenterer mangfoldet av levende organismer på havbunnen i Barentshavet. Hans bildesamling inneholder så langt over 150 arter. Selv om dette bare er en liten del av alle kjente arter fra området, er det en fantastisk start for å bringe det biologiske mangfoldet i Barentshavet til alle som ikke nyter samme privilegium som meg.

Det er en begynnelse for å få presentert skjønnheten og mangfoldet til mine døtre, foreldre, og hvem som helst ellers som ønsker å vite hvem vi deler denne jordkloden med.

Epimeria loricata er en iøyenfallende tangloppe som ble beskrevet av den norske marinbiologen G. O. Sars så tidlig som i 1879. Den forekommer i den nordlige Nord Atlanteren og inn i det Atlantiske Arktis, inkludert Barentshavet. Mange andre tanglopper er mindre karakteristiske av utseende og nye arter beskrives regelmessig i denne gruppen krepsdyr i havene globalt.
Epimeria loricata er en iøyenfallende tangloppe som ble beskrevet av den norske marinbiologen G. O. Sars så tidlig som i 1879. Den forekommer i den nordlige Nord Atlanteren og inn i det Atlantiske Arktis, inkludert Barentshavet. Mange andre tanglopper er mindre karakteristiske av utseende og nye arter beskrives regelmessig i denne gruppen krepsdyr i havene globalt.
Gonatus fabricii, “Boreoatlantisk armkrokblekksprut” (direkte oversatt fra det engelske navnet), er den mest vanlige blekkspruten i Arktis og den sub-Arktiske Nord Atlanteren, hvor den tilbringer hele livet (i motsetning til andre blekksprutarter). Den utgjør et viktig byttedyr for enkelte marine sjøpattedyr. Mens det meste av blekkspruten fordøyes raskt i en hvalmage, forblir «nebbet» intakt og brukes til å identifisere blekksprut som byttedyr og også størrelsen på blekkspruten. Denne blekkspruten har en «tvilling» som ligner veldig rent morfologisk, noe som er vanlig for mange arter. Slik likhet kan ofte medføre en sammenblanding av arter med hensyn til vår kunnskap om deres utbredelse og biologiske trekk.
Gonatus fabricii, “Boreoatlantisk armkrokblekksprut” (direkte oversatt fra det engelske navnet), er den mest vanlige blekkspruten i Arktis og den sub-Arktiske Nord Atlanteren, hvor den tilbringer hele livet (i motsetning til andre blekksprutarter). Den utgjør et viktig byttedyr for enkelte marine sjøpattedyr. Mens det meste av blekkspruten fordøyes raskt i en hvalmage, forblir «nebbet» intakt og brukes til å identifisere blekksprut som byttedyr og også størrelsen på blekkspruten. Denne blekkspruten har en «tvilling» som ligner veldig rent morfologisk, noe som er vanlig for mange arter. Slik likhet kan ofte medføre en sammenblanding av arter med hensyn til vår kunnskap om deres utbredelse og biologiske trekk.
Diastylis goodsiri er en art halekreps som er omtrent 1 cm lang, og som lever på bløtbunn, særlig i nordlige områder, inkludert langs Norskekysten, Svalbard og i de sentrale delene av Barentshavet. Dette er en av de større artene i denne gruppen, og ved oppdagelsen av arten på 1800-tallet trodde man først det var en babyreke. Nå kjenner man til over 1500 arter globalt.
Diastylis goodsiri er en art halekreps som er omtrent 1 cm lang, og som lever på bløtbunn, særlig i nordlige områder, inkludert langs Norskekysten, Svalbard og i de sentrale delene av Barentshavet. Dette er en av de større artene i denne gruppen, og ved oppdagelsen av arten på 1800-tallet trodde man først det var en babyreke. Nå kjenner man til over 1500 arter globalt.
Ophiopleura borealis er en vanlig, stor, lyst oransje slangestjerne som finnes over hele. Selv om man kjenner godt til voksne slangestjerner i Arktis, er larvestadiet, som kalles ophiopluteus, ikke like kjent. Larvene lever oppe i vannsøylen, mens de voksne slangestjernene lever på havbunnen. Larvene ligner overhode ikke på foreldrene sine, og de har for få unike trekk til at man kan identifisere dem til art kun ut i fra kroppsformen. Siden mange bunnlevende organismer sprer seg nettopp når de er i larvefasen, er det imidlertid viktig å vite hvilke larver som tilhører hvilke voksne.
Ophiopleura borealis er en vanlig, stor, lyst oransje slangestjerne som finnes over hele. Selv om man kjenner godt til voksne slangestjerner i Arktis, er larvestadiet, som kalles ophiopluteus, ikke like kjent. Larvene lever oppe i vannsøylen, mens de voksne slangestjernene lever på havbunnen. Larvene ligner overhode ikke på foreldrene sine, og de har for få unike trekk til at man kan identifisere dem til art kun ut i fra kroppsformen. Siden mange bunnlevende organismer sprer seg nettopp når de er i larvefasen, er det imidlertid viktig å vite hvilke larver som tilhører hvilke voksne.
Liparis bathyarcticus, pukkelringbuk, er en fiskeart som finnes i Arktis, men ikke i de varmere delene av Barentshavet eller i Nord-Norge. Som mange andre virkelig Arktiske fiskearter vokser den seg ikke veldig stor. Den er vanligvis under 25 cm lang, og hodet utgjør nesten en tredjedel av størrelsen.
Liparis bathyarcticus, pukkelringbuk, er en fiskeart som finnes i Arktis, men ikke i de varmere delene av Barentshavet eller i Nord-Norge. Som mange andre virkelig Arktiske fiskearter vokser den seg ikke veldig stor. Den er vanligvis under 25 cm lang, og hodet utgjør nesten en tredjedel av størrelsen.
Nymphon stroemi er en havedderkopp. Kroppen hos denne gruppen dyr er så smal at noen av organene er plassert i beina i stedet. Det er hannene som bærer de befruktede eggene (den brune klumpen på bildet) til de klekkes.
Nymphon stroemi er en havedderkopp. Kroppen hos denne gruppen dyr er så smal at noen av organene er plassert i beina i stedet. Det er hannene som bærer de befruktede eggene (den brune klumpen på bildet) til de klekkes.