Akkurat nå befinner vi oss på 81.5N, 24E, og for første gang siden vi gikk inn i sjøisen sør for Svalbard er vi tilbake i åpent vann. I stedet for sjøis, befinner vi oss nå i en sjø av tåke – et resultat av varmt vann! Ikke at du merker stort til denne varmen når du er ute på dekk, det er minus 15 grader i luften og det blåser en iskald vind.

Når jeg skriver “varmt vann», er det et relativt begrep. De siste dagene i isen har overflatevannet hatt en temperatur nær frysepunktet for sjøvann, minus 1.8 grader. Nå er det pluss 1.1 grader. Det kan kanskje virke temmelig kaldt, men det er et signal om det underliggende varmere vannet som kommer fra Atlanteren og som bringer masse varme inn i Arktis. Her, nord for Svalbard, er dette vannet fortsatt i eller nær overflaten. Luften er kald nok til at man kanskje kunne tro at vannet ville fryse. Men havstrømmen bringer mengder av det varme Atlantiske vannet og hindrer at isen danner seg. Dermed får vi åpent vann og disse vakre mønstrene av varmeutveksling fra havet til atmosfæren.

Det åpne vannet har også en annen effekt: Plutselig virker det enda mørkere enn før. I løpet av uken som har gått har vi vent oss til at sjøisen reflekterer en god del av lyset fra båten, både fra de store lyskasterne og fra lysene på dekk. Nå virker det imidlertid som om havet sluker alt lys, og alt rundt oss forblir svart. Det gjør det enda vanskeligere enn tidligere å fange noe av omgivelsene med et kamera...

I mellomtiden, uten isen som barriere, kan vinden igjen skape noen bølger som gir mer bevegelse i båten og som gjør det vanskeligere å få riggene tilbake på dekk. Mens jeg sitter her i det koselige og varme kontoret og skriver bloggposter, har båtmannskap og ingeniører tatt opp nok en rigg fra havet – hatten av for alle folkene på dekk som jobber hardt under ekte arktiske forhold!