Det er umulig for oss mennesker å overse mørketiden siden vi ser solen på daglig basis resten av året. Men hva med dyr på bunnen av havet, som kanskje aldri har blitt utsatt for sollys i hele sitt liv? Det virker logisk å anta at polarnatta forbigås ubemerket av disse dyrene som lever hele livet i totalt mørke.

Men det viser seg at til og med dyr i havets dypeste lag kjenner virkningene av vintermørket. Det er på grunn av måten mat produseres på her på jorda. Alt liv på jorden er karbonbasert, så alle levende vesener trenger karbon for å kunne leve. Dessverre er det ikke hvilken som helst karbon, vi trenger spesielt organisk karbon. Dette betyr at vi ikke bare kan spise karbondioksid fra luften. I stedet må det uorganiske karbonet konverteres til organisk karbon, noe som ikke er lett, og noen dyr kan ikke gjøre denne konverteringen. Grønne organismer som planter og alger kan gjøre det, men til og med de trenger en ekstern lyskilde for å få drivstoff til prosessen. Vanligvis er energikilden sola, derfor omtaler vi prosessen som fotosyntese. Det er først og fremst gjennom denne prosessen at organisk karbon blir tilgjengelig for alle levende vesener, enten det er planteetere som direkte spiser plantene som genererer organisk karbon, eller rovdyr som spiser planteetere.

I havet kan fotosyntesen være problematisk siden sollys bare trenger ned i de øverste hundre metrene. Det sol-eksponerte laget øverst er bare en bitteliten del av den enorme vannmengden som utgjør et hav, noe som betyr at fotosyntesen i de fleste deler av verdens hav ikke er mulig. Som et resultat må dyphavsdyr stole på at mat siger ned til dem fra overflaten, og jo dypere du kommer ned, så reduseres naturlig nok både mengden og kvaliteten på maten.

I den mørke årstiden stopper fotosyntesen opp ved overflaten (men ikke helt), og den allerede matfattige havbunnen blir enda mer utsultet og ørkenlignende. En av måtene dyphavsdyr overlever på den magre matmengden i mørketida er ved å dempe tempoet og holde stoffskiftet lavt. Mindre energi forbruk betyr mindre matkonsum. Dyrene på havbunnen har også en tendens til å være gode på å veksle mellom festing og faste, så plutselige tilstrømninger av mat kan gi næring en stund. En av mine favoritt teorier er at dyphavsdyr overlever polarnatten ved å henge ved økosystemer som lever nær hydrotermiske skorsteiner (undervannsventiler) og eller der hydrokarbon siver opp fra havbunnen. Her drives matproduksjonen av kjemisk energi fra jorden, i stedet for sollys, og er derfor ikke sesongmessig. På samme måte som den ene restauranten som holder åpent i julen er disse stedene oaser i ørkenen av dyphavet i den polare natta.

Det er vanskelig å forestille seg at den mørke årstiden er livstruende for dyr som aldri har opplevd solen i noen form. Kanskje er det ikke den verste effekten av den polare natten å måtte drikke tran.

Bloggen er oversatt fra engelsk til norsk av Eva Therese Jenssen. Den originale bloggen finner du her.