FF Kronprins Hakon på tokt i Barentshavet for Arven etter Nansen.
FF Kronprins Hakon på tokt i Barentshavet for Arven etter Nansen.

Viruseffekt på arktisk havforskning

Denne våren skulle 36 av forskerne i Arven etter Nansen prosjektet ha returnert fra de isdekte havområdene i Barentshavet med nye data om hvordan livet i havet arter seg i en tidlig vår i og under havisen.

Publisert

Toktene som ble avlyst

Koblet med målinger av snødybder og hvor mye lys som når ned i havet, ville det gitt bedre forståelse av kontrastene fra den mørke polarnatten de studerte i desember. De skulle ha høstet ny og viktig erfaring om hvordan undervannsroboter kan brukes i isdekte farvann, med redusert risiko for at de blir ødelagt eller at vi mister dem. De skulle vært glade for masse nye data og opplevelser, selv om de nok også ville vært slitne etter et langt tokt tettpakket med jobb og opplevelser.

Lykken av å kjenne lukta av vår når de nærmet seg land skulle minnet dem på hvordan vi ofte overser slike gode sanseopplevelser som tokt- og feltlivet gir i hverdagen vår.

Krevende logistikk

Men slik ble ikke denne våren. Covid-19 pandemien gjorde at universiteter og forskningsinstitusjoner ble stengt, med store restriksjoner på både feltarbeid og reiser. Det å samle forskere og mannskap fra hele landet på et skip med mange 2-mannslugarer ble umulig. Å sende dem ut i områder med 2-4 døgns gangtid tilbake til fastlandet, hvor det kan være vanskelig å få helikopterhjelp om været er dårlig, og med usikkerhet om et smittsomt og relativt ukjent virus var blitt med ombord, var ikke forsvarlig. Forskningstoktet ble derfor utsatt i ett år, til våren 2021. For når vi studerer årstidsvariasjoner i Arktis, hjelper det lite å utsette bare noen måneder.

En tokthverdag i 2019, der forskerne henter inn ny kunnskap om Barentshavet
En tokthverdag i 2019, der forskerne henter inn ny kunnskap om Barentshavet

Tap av feltdata

Noen som ikke kunne utsettes, og som gikk tapt, er koblingen til det store internasjonale forskningsprosjektet MOSAiC som har drevet på den tyske isbryteren «Polarstern» gjennom Polhavet siden sist høst. Planen var å utføre samme målinger av vannsøylen, havisen og luften samtidig på begge toktene for å skape sammenhengende datasett fra ulike steder i Arktis; noe som er svært sjeldent, men av stor vitenskapelig verdi. Heldigvis fikk prosjektene et tilsvarende datasett i desember, sånn at samarbeidet fortsetter. Utsettelsen gir samtidig en mulighet for å styrke samarbeid med andre undersøkelser i Polhavet som også er utsatt til neste år.

For forskere og stipendiater som har brukt vinteren på å planlegge toktet, ble det å havne på hjemmekontor i stedet en stor kontrast. Ikke kunne de starte analyser av prøver fra de forrige toktene, fordi de fleste laboratoriene var stengt eller hadde store begrensninger på aktivitet. De kunne heller ikke reise utenlands for å analysere sine prøver. Alternativet ble å gripe fatt i tilgjengelige data fra tidligere tokt i prosjektet, eller relevante data fra andre prosjekt som kunne brukes.

Forskning fra hjemmekontor

Men vi fikk det til. Via nettmøter har vi presentert resultater for hverandre, og fått nye ideer til samarbeid og nye problemstillinger, blant annet har vi data fra tokt i august både i 2018 og 2019. Dette var to kontrastfylte år med åpent hav helt til 83 grader nord i 2018, mens havisen i 2019 lå midt mellom 79 og 80 grader nord, midt i Barentshavet. Det gir oss gode muligheter for å se hvordan kalde og varmere år påvirker hele systemet. Det jobbes også med data fra tidligere tokt og fra måleinstrumenter som ble hentet inn sist november etter et år ute i havet. Disse dataene brukes for å forstå hvordan Atlanterhavsstrømmen påvirker disse havområdene, og hvordan varmen fra havet påvirker havisutbredelsen og atmosfæren.

Men ikke alle forskere trenger å dra til havs for å få gode data. En rekke av forskerne i prosjektet bruker historiske data, modeller eller satellittdata i sin forskning. Selv om feltdata bidrar til viktige sammenligningsdata for å forbedre kvaliteten på modeller og fjernmåling, har mange blitt mer påvirket av utfordringene med ulike hjemmekontor kombinert med dårligere datanettverk, hjemmeskole eller hjemmebarnehage, slik som mange andre i samfunnet.

Unge forskere mest sårbare

De største konsekvensene er likevel for noen av postdoktorene som har kortere tidsbegrenset ansettelse enn stipendiatene og som ikke rekker å få med seg de utsatt toktene, eller får for kort tid til å analysere og skrive sammen de dataene de rekker å samle inn. Kanskje kompenserende tiltak fra Norges forskningsråd og institusjonene kan hjelpe noen av dem. Men flere står i fare for å miste viktige brikker til sine studier av årstidsvariasjonen i Barentshavet, hvor de tidlige vårvinter-dataene representerer store kunnskapshull som der nye forskningsskipet Kronprins Haakon skulle hjelpe oss å tette.

FF Kronprins Haakon sine egenskaper gjør det mulig å komme inn der isdekket er størst, og vi gleder oss til nytt forsøk neste år. Forhåpentligvis klarer vi å håndtere smitterisikoen godt nok framover slik at vi da kan fokusere mer på effekten av virus i havet enn blant forskerne.