Siden de to lovene ble til tidlig på 90-tallet, har vi sett hvordan den teknologiske utviklingen og holdninger i samfunnet utfordrer vår oppfatning av hvor disse grensene skal gå. En av grensene gjelder om, og i så fall hvor lenge, det skal være lov å forske på befruktede egg.

Da man begynte med in vitro-fertilisering (IVF), å befrukte egg utenfor kvinnekroppen, kom det flere grenser knyttet til IVF-teknologien. Både grenser rundt hvem som skulle få assistert befruktning hvis de ikke selv kunne få barn, og en grense for forskning på de befruktede eggene man nå kunne se hvordan utviklet seg i laboratoriet.

Hvem som skal få hjelp med assistert befruktning i Norge har endret seg i takt med at nye samlivsformer er blitt mer vanlig, men grensen for forskning på befruktede egg, som i Norge og mange andre land har vært på 14 dager etter befruktning, har i lang tid vært en teoretisk grense. Nå har teknologien tatt igjen denne grensen. Betyr det at vi må endre lovverket slik at forskere skal få lov til å dyrke befruktede egg lenger, i vitenskapens navn? Eller er det nettopp nå vi får bruk for grensen?

På slutten av 2022 jobbet Bioteknologirådet med en uttalelse som tok for seg dette spørsmålet, et spørsmål som har blitt aktualisert av at forskere nå klarer å dyrke embryo utenfor kroppen helt frem til 14 dager. Men forskere har også gjort andre oppdagelser, og klarer nå å gjøre noe vi ikke en gang hadde tenkt på da bioteknologiloven ble til. På laboratoriet klarer de nå å reprogrammere stamceller til forskningsmodeller som likner på befruktede egg, såkalte embryomodeller. Hvordan bør vi regulere etterligninger av befruktede egg, laget fra menneskelige stamceller, når disse blir stadig mer like på befruktede egg som kan bli til barn?

Bioteknologirådet skal speile bredden av meninger i det norske samfunnet, og målet med rådets diskusjoner er ikke å alltid bli enige, men å få frem de forskjellige synspunktene og hvilke argumenter som ligger bak disse. I bakgrunnen står en teknologisk utvikling som vil gjøre at vi stadig oftere må ta valg. Hva skal til for at en grense skal flyttes? Er det at det er mulig? At noe har blitt trygt og sikkert? Er det hvis vi ser at nytten er så stor at det veier tyngre enn risiko? Eller er det noen grenser som bør være absolutte? Og hvordan veier vi nytte for noe opp mot risiko for noe annet?

Den 1. mai kommer et nytt Bioteknologiråd, og min tid som leder av rådet er over. Det har vært fascinerende og inspirerende å være leder av Bioteknologirådet de siste fire årene. Rådsmedlemmene er valgt ut gjennom en grundig prosess, og alle bringer, med sin erfaring og ekspertise, unike perspektiver som beriker den offentlige samtalen om etikk og teknologi. Sekretariatet er nå også på plass i Bergen, og de gjør en fantastisk jobb. Jeg ser med spenning frem til å følge med på den teknologiske utviklingen og det fremtidige Bioteknologirådets vurderinger rundt bruk av gen- og bioteknologi både på mennesker, planter, dyr og mikroorganismer.