Sent på 90-tallet var jeg med å arrangere et debattmøte om bærekraftig utvikling på NTNU i Trondheim. Daværende nestleder i Naturvernforbundet, Per Aunet brukte sin trønderske dialekt til å uttrykke en bekymring om at det fort kunne bli ”bærre kraftig” utvikling i stedet.

Det som ofte skjer når et begrep blir veldig populært er at meningsinnholdet tynnes ut så det til slutt ikke gjør noen særlig forskjell. Ingen bedrift eller institusjon med respekt for seg selv vil i dag kunne si offentlig at de ikke er for bærekraftig utvikling. Så hva er egentlig kjernen her – finnes den? Eller snakker vi om Per Gynts løk – lag på lag uten en indre essens?

Det er skrevet mange hyllemeter om bærekraft og bærekraftig utvikling både før og etter Bruntlandrapporten i 1987, men den modellen som har vunnet mest popularitet i dag er tredelingen mellom økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft – ofte illustrert med det velkjente Venn-diagrammet. På tross av utbredt tilslutning, mangler det likevel ikke på kritiske røster til denne måten å ramme inn begrepet på.

Figuren over fanger opp mange av skillelinjene i debatten, hvor modellen til høyre ofte blir beskrevet som svak bærekraft, i motsetning til sterk bærekraft til venstre hvor miljøet setter grensene for samfunnet generelt og økonomien spesielt. Den såkalte Mikke-Mus-modellen i midten representerer da et forsøk på en mer realistisk beskrivelse av dagens tilstand. Kritikerne av svak bærekraft vil her hevde at økonomien i stor grad lever sitt eget liv –på bekostning av miljøet og sosiale forhold som rettferdig fordeling og andre sosiale rettigheter. Eller ”bærre kraftig” utvikling på trøndersk.

Hvilken relevans har så denne diskusjonen for dagens storstilte mobilisering rundt FNs bærekraftmål? Åpenbart er det fortsatt en risiko for at reelle interessemotsetninger og konflikter blir kamuflert bak en tilsynelatende konsensus rundt disse underdimensjonene med tilhørende indikatorsett. Det er verdt å merke seg at de 17 målene ikke ble overlevert på steintavler fra oven, men er et resultat av en omfattende konsultasjonsprosess som involverte mange ulike aktører fra ulike land og ulike sektorer. Og igjen – hvilken forskjell gjør det egentlig at bedrifter, kommuner, regioner, forvaltningsorganer og universiteter nå bruker mye energi og oppmerksomhet på å diskutere og rapporterer på utvalgte bærekraftmål?

Under NTNU sin Bærekraftkonferanse i 2017 ble Gunnerusprisen tildelt til Carl Folke, direktør ved Stockholm Resilience Centre. Denne institusjonen er kanskje mest kjent for sitt arbeid med såkalte «planetary boundaries» – grenser som ikke kan overskrides uten at det får dramatiske følger for livet på jorda, inklusive menneskeheten. Folke og hans kollegaer har utviklet en modell av FNs bærekraftmål som i store trekk bygger på sterk bærekraft slik det er beskrevet over.

Det denne modellen sier i korte trekk er at alt er ikke like viktig, på tross av at «alt henger sammen med alt». Hvis vi ødelegger det naturgitte grunnlaget for vår sivilisasjon så er det meste annet irrelevant. En slik lek med symboler og kakediagram kan synes nokså livsfjern for mange, men måten ting innrammes på kan få rellle konsekvenser. Jeg husker veldig godt et radiointervju med Kristin Clemet da hun var utdannings- og forskningsminister tidlig på 2000-tallet. Hun ble da spurt hvordan det kunne ha seg at hun fikk så mye gjennomslag innenfor sitt område? Hun svarte «problemdefinisjonsmonopol». Forklaringen på dette noe kryptiske begrepet var at hvilke spørsmål vi stiller vil påvirke svarene som gis, og hvilket løsningsrom vi ender opp med å utforske.

Et annet av mine favoritteksempler i norsk sammenheng er Alf Inge Janssens (Jansen, Alf Inge (1989). Makt og miljø. en studie av utformingen av den statlige natur- og miljøvernpolitikken. Universitetsforlaget) beskrivelse av hvordan Miljøverndepartementet ble opprettet på 1970-tallet. Han beskriver en kamp mellom ulike ideologiske innramminger hvor det på et tidspunkt ble vurdert å opprettet et eget natur og ressursdepartement som skulle definere rammene for aktivitet også innen andre politikk-områder. Finansdepartementet som inntil da hadde hatt rollen som overordnet «superdepartement» mislikte sterkt denne ideen. Som et resultat av den påfølgende maktkampen ble Miljøverndepartement innrullert i folden som et av mange sektor-sorgan, med Finansdepartementet på toppen av hierarkiet. Vekst med vern – ideologien vant i følge Janssen også kampen om å innramme miljøverdier som underordnet hensynet til økonomisk verdiskapning. Resten er historie.

Det ligger derfor mye makt i å få etablert, (eller å forhindre) en omforent ramme for debatten innenfor et gitt område. Uten en noenlunde felles referansebakgrunn er det nærmest umulig å løse komplekse problemer som griper inn i mange samfunnssektorer samtidig, i alle fall innenfor rammene av et demokratisk samfunn. Det er eksempelvis liten tvil om at representanter fra fossil-industrien gjennom målrettet des-informasjon har skapt et feil bilde av klimaforskningens konklusjoner og forsinket arbeidet med å etablere en effektiv global klimapolitikk.

I etterpåklokskapens lys er det rimelig klart at den svake bærekraftmodellen ikke har utløst tilstrekkelig endring i etablert praksis. Men hva vil det innebære å gå for sterk bærekraft? Jeg ser i alle fall ikke at vi kan fortsette med det som etter hvert har blitt en utbredt øvelse - nemlig å håndplukke de mest relevante bærekraftmålene for ulike virksomheter eller kommuner/regioner og ignorere resten. Hele samfunnet og alle sektorer må i et slikt scenario re-orientere seg i forhold til planetens tålegrenser.

Dersom vi i tråd med forskningen til Carl Folke og hans kollegaer skal legge til grunn at biosfæren utgjør fundamentet for samfunn og økonomi kan dette også innebære at vi må utfordre tunge samfunnsinteresser som ser seg bedre tjent med å bevare status quo.

Heller ikke forskningsmiljøene vil kunne heve seg over denne kampen, slik det går fram av en oppsiktsvekkende klar uttalelse fra Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi:

- Problemstillingene som reises berører i hovedsak normer om forskningens samfunnsansvar. Rådene er først og fremst gitt til universitetene og andre forskningsinstitusjoner, men gjelder også generelt. Kort oppsummert er hovedkonklusjonen at det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som Norge har forpliktet seg til ikke kan nås, sier komitéleder Øyvind Mikkelsen.

I en tid hvor multilaterale perspektiver og institusjoner som FN blir underminert på mange områder, er det et positivt tegn at mange samfunnsaktører bruker tid og ressurser på å jobbe med bærekraftmålene. Men dette kan ikke bli en sovepute som gjør at vi feier under teppet de store og kontroversielle dilemmaene knyttet til økonomisk verdiskapning og naturens tålegrenser. Mens SDG 8 primært handler om økonomisk vekst i sammenheng med fattigdomsbekjempelse, påpeker FN selv i en nylig rapport at dagens vekstbaserte økonomi utgjør en akutt trussel mot planetens bære-evne.

«Problemet er at verdens regjeringer ikke handler før det ligger økonomisk til rette for det. Det skyldes at de økonomiske modellene som er politikernes beslutningsgrunnlag mer eller mindre ser bort fra den materielle og energimessige dimensjonen av vår økonomi, som sier at vi for lenge siden har brukt opp økosystemenes evne til å håndtere det avfallet som vårt energi- og materialforbruk skaper.»

Det ser for meg ut som om forskningen og FN-ekspertisen nå i stor grad bekrefter den virkelighetsoppfatningen som Per Aunet og andre representanter fra miljøbevegelsen har forfektet i flere ti-år – at vi ikke har råd til en ny periode med ”bærre kraftig utvikling”. Hvis de mange samtalene om bærekraftmålene skal bety noe på sikt, må det derfor ryddes i både begreper og politiske prioriteringer. Arbeidet til Carl Folke og kolleger viser hvordan kunnskapsmiljøene både kan utfordre eksisterende innramminger på bærekraftfeltet og vise konkrete handlingsalternativer. Gjennom sin sterke bærekraftmodell viser disse forskerne også fram et sentralt dilemma vi står overfor i akademia – å finne balansen mellom vår rolle som ansvarlig samfunnsaktør og samtidig opprettholde en kritisk distanse til hvordan bærekraftmålene blir innrammet og implementert i samfunnet rundt oss.